Herman Bjørnson Hagen

herman@lomedia.no

I 1967 kom det norske kodespråket Simula. Den nye teknologien var banebrytende og kunne gjøre industrien og arbeidslivet mye mer effektivt.

Man kunne for eksempel modellere hvor mye kø det ville bli i en butikk eller finne den optimale vareflyten på et lager.

Men datamaskinenes inntog i arbeidslivet kunne også ha mørke sider. En av kodespråkets fedre, Kristen Nygaard, så at teknologien kunne misbrukes.

De nye systemene kunne påvirke arbeidsforholda til de ansatte: Innholdet i jobben, arbeidstempoet, flyten og pausene kunne bli effektivisert.

For Nygaard blei det viktig å jobbe for så sikre at arbeidsfolk skulle ha en hånd på rattet i utviklinga. Han ville demokratisere datamaskinene.

– Det er rart å lese de historiske dokumentene fordi det ligner såpass på problemstillingene vi har i dag, sier Agenda-rådgiver Hilde Nagell til LO-Aktuelt.

Hun har skrevet boka «Helt på nett – da norske tekpionerer skapte datahistorie». Arbeidet med boka har gjort henne oppmerksom på en ting:

– Jeg mener fagbevegelsen har glemt arven sin.

Maskinene kommer

På slutten av 60-tallet tok Norsk jern- og metallarbeiderforbund, en av forgjengerne til Fellesforbundet, kontakt med Kristen Nygaard for å få hjelp med den nye datateknologien.

Fra 1971 gjennomførte de et forskningsprosjekt rundt medvirkning ved innføring av datateknologi. Mange tillitsvalgte deltok.

Forskningsprosjektet blei til en lærebok for fagforeninger med tittelen «Databehandling, planlegging og styring – Grunnbok for fagbevegelsen».

Mange av de tillitsvalgte som hadde bidratt til forskningsprosjektet, ønska dataavtaler som skulle sikre medvirkning på sine arbeidsplasser.

– Forskningsprosjektet førte tidlig på 70-tallet til det som mest sannsynlig er verdens første dataavtale ved fabrikken Viking-Askim, sier Hilde Nagell.

KODESPRÅK: I 1967 presenterte Ole-Johan Dahl (t.v.) og Kristen Nygaard (t.h) programmeringsspråket Simula til avdelingssjef E. I. Yakovlev ved Det russiske vitenskapsakademi.

John Myhre/NTB

Flere andre fikk også dataavtaler. Disse blei forgjengere til teksten i både hovedavtalen mellom LO og NHO og arbeidsmiljøloven.

På LO-kongressen i 1973 krevde Jern- og metallarbeiderforbundet at LO og Norsk arbeidsgiverforening (nå NHO) måtte inngå en avtale som bestemte spillereglene og sikra ansattes medvirkning ved innføring av datamaskinbaserte systemer.

I 1975 blei avtalen signert, og i 1978 blei den revidert og tatt inn i hovedavtalen (se faktaboks).

Forskningsprosjektet førte også til at arbeidsmiljøloven i 1977 fikk et eget punkt om arbeidstakernes rett til å bli orientert om systemer som skal planlegge og styre arbeidet.

Linjer til i dag

Hilde Nagell ser tydelige paralleller fra over 50 år tilbake, da datamaskinene kom inn i arbeidslivet, til i dag.

Nå er det kunstig intelligens (KI) som har storma inn uten tydelig regulering og medvirkning.

– Hvordan skal vi sørge for at vi ikke mister noe som er viktig for oss når vi får mye mer automatiserte beslutninger. At vi ikke delegerer ansvaret til KI der vi ikke burde, spør hun.

Nagell viser for eksempel til KI-systemer i rekruttering, slik Rusta gjør det.

Hun mener det er viktig at man har reelle diskusjoner rundt innføring og bruk av denne teknologien.

– Hva betyr det at det fortsatt skal være mennesker av kjøtt og blod som tar avgjørelser om hvem man skal ansette? Og hvordan skal man unngå diskriminering og utvalgsfeil som gjøres av datasystemet?

– Medvirkninga kan ikke begynne når systemet allerede er ferdig, sier Agenda-rådgiver Hilde Nagell.

Herman Bjørnson Hagen

– I dag utvikles veldig mange KI-systemer vi bruker, av store selskaper langt unna det norske arbeidslivet. Det ville vært rart om måten de var innretta på passa inn i et norsk arbeidsliv.

– Hvorfor skal vi tenke at vi kan ta i bruk disse KI-systemene, uten å egentlig passe på at de er i tråd med hvordan vi vil ha det i Norge, spør Nagell.

Agenda-rådgiveren mener tillitsvalgte og fagbevegelsen igjen må få en hånd på rattet i teknologiutviklinga.

– Medvirkninga kan ikke begynne når systemet allerede er ferdig. Den må komme inn allerede i utviklinga av systemene, sier Nagell.

– På 70-tallet tok man en tydelig standpunkt. Syns du fagbevegelsen har klart å henge med i utviklinga?

– De har glemt hvilke tydelige betingelser man hadde for innføring av ny teknologi. En stund blei nok dataavtalen i hovedavtalen sett på som nedstøva og gammel. Men en datatillitsvalgt i moderne kontekst er en person som kan dra i gang prosesser rundt utvikling og bruk av KI på akkurat den arbeidsplassen. Høres ikke det ganske lurt ut, spør Nagell.

– Man trenger ikke være ekspert

Kjetil Staalesen er spesialrådgiver i LO og jobber med digitalisering og teknologiutvikling. De siste åra har KI tatt mye av tida.

– Jeg er nok en KI-realist. Det har kommet for å bli og må reguleres hardt og globalt. KI kan bli den siste store oppfinnelsen, men det trenger ikke gå slik. Samtidig kan man kanskje tenke seg at verdien av å være et menneske vil bli større i en verden der KI kan gjøre så mange oppgaver for oss, sier han.

– Tillitsvalgte skal involveres allerede fra dag null når man snakker om ny teknologi på jobben, sier spesialrådgiver i LO Kjetil Staalesen.

Erlend Angelo

Staalesen er ikke enig i at fagbevegelsen har glemt arven sin. Han viser til at dataavtalen er like relevant i dag som på 70-tallet.

– Det geniale med avtalen er at den er teknologinøytral. Det står ingenting om verken laptoper, mobiltelefoner eller KI. Det den sier er at tillitsvalgte skal involveres allerede fra dag null når man snakker om ny teknologi på jobben.

– Men brukes avtalen nok?

– Nei, den gjør nok ikke det. Men det gjelder begge sider av bordet, svarer Staalesen.

Han trur mange arbeidsgivere ofte synder ved å ikke involvere de ansatte tidlig nok i prosessene.

Det skal drøftes med tillitsvalgte allerede før bedriften gjør en bestilling til et konsulentbyrå, understreker spesialrådgiveren.

– Samtidig må tillitsvalgte læres opp og bruke avtalen. Jeg trur mange på begge sider av bordet kvier seg for å ta tak i denne type spørsmål fordi de ikke kan nok om KI. Man trenger ikke være ekspert. Dette er en vanlig endringsprosess, det kan både våre tillitsvalgte og bedriftsledere godt, sier Staalesen.

Ny KI-lov

I 2024 trådte EUs nye KI-forordning i kraft. Reglene vil også gjelde i Norge, og blir tatt inn i norsk lov gjennom en kommende KI-lov.

Poenget med KI-loven er å sikre at teknologien utvikles og brukes på en trygg, ansvarlig og rettferdig måte, ifølge Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (NKOM).

– KI-loven har et slags trafikklyssystem for hva som er greit og ikke. I utgangspunktet er nesten all KI i arbeidslivet inn under høyrisikokategorien, forklarer Hilde Nagell.

NKOM beskriver risikonivåene ved bruk av KI-systemer sånn:

• Uakseptabel risiko: Eksempel kan være ansiktsgjenkjenning i sanntid i offentlige rom. Det er totalforbud mot dette.

• Høy risiko: For eksempel KI brukt i helse, utdanning, rekruttering, rettssystemet eller kritisk infrastruktur. Her vil det være strenge krav til dokumentasjon, tilsyn og oppfølging.

• Begrensa risiko: For eksempel chatboter og KI-kundeservice. Krav om tydelig merking og info til brukerne.

• Minimal risiko: For eksempel KI i spill, bildefiltre eller stavekontroll. Ingen spesifikke krav.

Kilder der annet ikke er oppgitt: «Helt på nett – Da norske tekpionerer skapte datahistorie», Hilde Nagel (Res Publica)

«Arven etter Kristen Nygaard må ikke gå i glemmeboken», Hilde Nagell (Agenda Magasin)

«Kristen Nygaard», amturing.acm.org