– Folk er lei av å bli behandlet som et slags lavlønnet tjenerskap

Erlend Angelo

erlend@lomedia.no

Harald Henmo

harald@lomedia.no

Chattanooga, Tennessee: – Jeg tror det som virkelig fikk fart på folk på fabrikken her, var da bilarbeiderforbundet streiket mot de «tre store» i Detroit i fjor – og vant! sier Zach Costello.

– Da var det mange her som tenkte: Hvis de kan vinne der, må vi gjøre et nytt forsøk igjen her.

I 2014 besøkte vi den lille Tennessee-byen Chattanooga og arbeidere som hadde startet fagforening på den lokale Volkswagen-fabrikken.

Det hadde de gjort til tross for at 53 prosent av de ansatte hadde stemt nei, etter et voldsomt press fra bedriften og lokale politikere, sånn at de verken hadde forhandlingsrett eller kunne kreve inn kontingent. Men de hadde det beste håp om at dette ville endre seg på sikt.

Den neste avstemningen kom ikke før i 2019, også da ble det nei.

Fra forrige gang vi besøkte Chattanooga og Volkswagen-arbeiderne, i 2014.

Erlend Angelo

Men i vår ble det overveldende ja til fagforening og tariffavtale blant arbeiderne på Volkswagen, når 73 prosent stemte for.

Og ikke bare det: De siste årene har det vært en hel strøm av fagforeningsaktivitet i USA. Så mye at det har havnet på Dagsrevyen i Norge:

Den store bilarbeiderstreiken der United Auto Workers (UAW) sto opp mot General Motors, Ford og Stellantis/Chrysler (de «tre store»), kamp for fagorganisering blant de ansatte i kjente merkevarer som Starbucks og Amazon, streiker blant skuespillere og manusforfattere i Hollywood, og hos store matprodusenter som Kellogg’s og Oreo- og Ritz-kjeksprodusenten Nabisco (som har samme eier som Freia her hjemme; matgiganten Mondelez).

Joe Biden skapte historie da han som første sittende amerikanske president faktisk «walked a picket line», som det heter i USA, da han besøkte streikende bilarbeidere.

Så vi har kommet til USA med tre spørsmål: Er det sant at det er en ny fagforeningsbølge på gang i landet?

I så fall: Er det på grunn av Bidens politikk, eller andre ting? Og hvor viktig er det for fagbevegelsen hvem som vinner presidentvalget i november?

Angrepet fra alle kanter

Det var merkelig å være i Chattanooga i 2014 og se hvordan fagorganisering ble motarbeidet.

Lokale myndigheter truet med at bedrifter med fagforening ville bli flyttet til andre stater (bedrifter som etablerer seg i Sørstatene er gjerne kraftig subsidiert av delstaten).

Man fikk høre at tariffavtale og økt lønn ville bety automatisk konkurs. At fagbevegelsen er en parasitt som bare er ute etter kontingentpenger som den kan lure unna.

Fagbevegelse på engelsk er «union», og den var en invasjonsstyrke utenfra, som nordstatshæren, «union»-hæren, hadde vært under borgerkrigen på 1860-tallet, sto det i en avis.

I én annonse sto det, noe forvirrende, at «UAW vil ha våpnene dine!». Begrunnelsen var at UAW hadde gitt valgkampstøtte til et kongressmedlem fra Demokratene som ville ha strengere våpenkontroll.

– Noe som var annerledes denne gangen, var at de ikke fikk holde på sånn. I år måtte guvernøren holde sin anti-union-tale utenfor fabrikken. Han slapp ikke inn, forteller Justin Friar, som sammen med Costello har vært en av pådriverne for organiseringen denne runden.

– Jeg tror også ledelsen her hadde fått beskjed fra Volkswagen og fagbevegelsen i Tyskland om ikke å blande seg inn sånn som før. Så de la ikke så mye press på folk internt for å trekke seg, med små en-til-en «rådgivningssamtaler» om hvor mye bedre de ville få det uten fagforening.

I tillegg var det noen som aldri hadde gitt opp, forteller de to. Så helt siden 2014 har noen på fabrikken snakket om fagorganisering – i det små.

Den lokale elektrikerforeningen IBEW må stå for klubbkontor mens bilarbeiderne forhandler om tariffavtalen.

Erlend Angelo

– Da jeg begynte å engasjere meg for tre og et halvt år siden, var det rundt ti stykker på Zoom-møtene våre, sier Friar.

– Så jeg ble veldig overrasket over å se at så mange som 73 prosent stemte for. 73 prosent av 3600 ansatte. Det er mange. Men folk begynner å bli lei av å bli behandlet som et slags lavlønnet tjenerskap.

Memphis, Tennessee: Et av de store problemene for fagbevegelsen i USA er at 26 av 50 stater har såkalte «Right to work»-lover. Det vil si at ingen kan tvinges til å melde seg inn i fagforeningen, og betale kontingent, selv om bedriften er organisert med tariffavtale. 

Dette skal gjøre det praktisk talt umulig å organisere seg, har vi lest i mange år. Og ikke bare det: «Right to work» – altså retten til å arbeide – er i praksis «Right to fire»:

Retten til å avskjedige: At bedriftsledelsen sitter med all makt og kan skalte og valte med de ansatte som den vil.

Dette har vært rart å høre for folk fra Norge, her vi dermed i prinsippet er et helt «Right to work»-land. Og likevel har vi rundt 50 prosent fagorganisering. Noe som har vært rart å høre for amerikanere.

Men vi skjønner mer når vi møter Cedric Wilson i Memphis, og spør ham hva som er det aller viktigste en amerikansk president kan gjøre for å støtte fagbevegelsen i USA.

– Innføre offentlig helsevesen, svarer Wilson uten å nøle.

– Jeg er ikke så imponert over det Biden har gjort for fagbevegelsen. Og det er vanskelig å vite helt hva Kamala Harris står for. Så på en måte er det nesten en fordel om Trump vinner. Det vil være bensin på bålet, for da har vi i hvert fall en klar motstander, i stedet for en halvveis alliert, sier Cedric Wilson.

Erlend Angelo

For da kunne fagbevegelsen konsentrert seg om andre ting i tariff-forhandlingene, som lønn og arbeidstid. I USA er det jo slik at helseforsikringen som oftest følger med jobben.

Størrelsen på premiene er avhengig av tariffavtalen, og dermed et dominerende tema ved alle forhandlinger. (I USA er hele tariffavtalen lokalt forhandlet på bedriften, i motsetning til i Norge, der som kjent store deler av tariffavtalen forhandles på et høyere nivå.)

I tillegg er det få delstater som har noe særlig arbeidsmiljølov å snakke om, sånn at man for eksempel ikke har oppsigelsesvern hvis man ikke har tariffavtale. Noe mange oppdaget under pandemien.

Hederlig tap, fortsatt kamp

Når man snakker om streikebølgen i USA de siste årene, snakker man gjerne om dem som har ført fram, som den på Kellogg’s.

Men Cedric Wilson er tillitsvalgt på en bedrift der de ansatte streiket i ti måneder, før de måtte gi opp.

– Til slutt måtte vi tenke på arbeidsplassene våre, så vi gikk tilbake på jobb, forteller han.

– Men jeg angrer ingenting. Jeg er stolt av klubben vår, der alle var villige til å ta kampen.

Matindustriarbeiderne ved IFF i Memphis streiket i ti måneder, men måtte til slutt gi opp. Nå har bedriften anmeldt streiken - mens fagforeningen vokser.

Cedric Wilson/BCTGM Memphis

Bedriften er IFF, tidligere DuPont, som produserer soyaproteiner som senere i næringsmiddelkjeden blir til en haug med varer, fra babymat til sjokolade.

Etter et år med forhandlinger, der bedriften ifølge Wilson ikke bare nektet å gå med på noen av klubbens krav, men kom med motkrav om inndragelse av overtidstillegg og pauser, gikk de ansatte ut i streik i juni 2023. I mars i år vendte de tilbake – med uforrettet sak.

Men kampen fortsetter.

– Dette handler også om juss. Da vi streiket, ansatte bedriften en haug med streikebrytere. Det er lov hvis streiken er såkalt «økonomisk»; altså handler om penger. Men ikke hvis den handler om «urimelige arbeidsforhold», for eksempel hvis bedriften prøver å få folk til å melde seg ut av fagforeningen, forteller Wilson.

– Så det vi kjemper for nå, er rett og slett fortsatt å være lovlige som fagforening. Da må vi ha nok medlemmer, og det interessante er at de som tok jobbene mens vi var i streik, nå vil melde seg inn!

– Men selskapet har anmeldt streiken. Det er så vidt jeg vet første gang et selskap har gått rettens vei for å utfordre hva slags type streik det har vært. Så nå er saken hos NLRB.

Alt er advokatmat

NLRB, ja. «National Labor Relations Board», eller «Nasjonalstyret for arbeidslivssaker». Dette er den øverste myndigheten for organisering og tariffspørsmål i USA.

En grå og anonym klubb av advokater, som oppnevnes av presidenten og har det siste ordet i alt som handler om fagorganisering i landet.

Utnevningsprosessen er litt matematisk kinkig i forhold presidentvalg, siden de fem medlemmene utnevnes for fem år om gangen, og sånn at ett medlems periode utløper hvert år.

Som kjent er det presidentvalg i USA hvert fjerde år, så dette følger ikke partipolitikken helt synkront.

Men uansett: NLRB har vært mer fagforeningsvennlig under Biden enn Trump.

Det er bare sånn det er: Republikanerne utnevner representanter fra arbeidsgiversiden, Demokratene fra arbeidstakerne.

NLRB har også lokale kontorer rundt omkring som skal sette politikken ut i praksis. Men de har altfor mye å gjøre, ifølge Steve Mulroy.

Statsadvokat Steve Mulroy er under angrep fra republikanerne.

Erlend Angelo

– Det er et stort problem i USA at man ikke får fulgt opp klager om «urimelige arbeidsforhold». For det er det bare NLRB som kan gjøre, sukker han.

Mulroy vet hva han snakker om, som intet mindre enn statsadvokat – «District Attorney» – for Memphis (eller helt konkret: «Shelby County», et kjent begrep for fans av krimforfatteren John Grisham).

Dette er en direktevalgt og svært politisk stilling, som de aller fleste jobber i rettsvesenet i USA. Og Mulroy er utsatt for et knallhardt kjør fra republikanske politikere for å være «soft on crime».

Han er dessuten altfor velvillig innstilt overfor fagbevegelsen, som han riktignok ikke får gjort så mye for, som han sier, siden alt er underlagt det opphøyde og mytiske NLRB.

Party, ikke parti

Mulroys motstandere ville fått blod på tann om de hadde sett ham i sving der vi møter ham: På «Labor Day Cookout» for hele Memphis Labor Council, eller «LO i Memphis», som også har invitert NNN-arbeideren sånn at vi skal få sett bredden i det faglige arbeidet i byen før vi reiser videre.

Og et fagforeningstreff i de amerikanske sørstatene er noe ganske annet enn i Norge. Og det gjelder ikke bare danseviljen og volumet på både DJ-en og grillmaten.

Dette er et bredt møte mellom juss og fagbevegelse og politikk og kirkesamfunn. Her er det prester og borgerrettsforkjempere og tillitsvalgte og en haug med «community organizers». Det er et begrep som ble verdenskjent etter at det sto på CV-en til Barack Obama, og består av folk som slår seg sammen for å gjøre noe for lokalsamfunn der andre, mer formelle organisasjoner ikke når fram.

Litt som idrettslag i Norge, egentlig – siden noe sånt ikke fins i USA, der konkurranseidrett er underlagt skolevesenet.

Det ligger en bunke plakater med «HARRIS / WALZ» under et bord, og vi har tenkt at dette kanskje vil være stedet for å se presidentvalgkampen i full sving.

Men det ser ikke ut som noen tar dem med seg, og vi er nødt til å be noen fra en United Auto Workers-stand løfte dem opp for at vi skal få det Kamala Harris-valgkampbildet vi har lovet hjemmedesken.

Her foregår kampen mest lokalt.

Poltikk er viktig, selv om lokal-LO i Memphis forsøker å tone det noe ned for ikke å støte de konservative fagforbundene. Denne gjengen fra United Auto Workers tok til slutt hintet etter at fotografen hadde snust rundt valgplakatene i noen timer.

Erlend Angelo

– Vi snakker lite om partipolitikk, og mer om saker som går direkte på arbeidsforhold, forteller Kevin Bradshaw, president i Memphis Labor Council og medlem av klubbstyret på Kellogg’s.

– Vi vil jo nå alle, og det er for eksempel tre forbund her i Memphis som ikke er medlem hos oss i council-et, siden den nasjonale fagbevegelsen har vært så tette på Demokratene.

– Vi har hatt suksess med å organisere folk digitalt. Det er mange flere som skriver under når ikke sjefen står og ser på, sier Kevin Bradshaw.

Erlend Angelo

Og kampen foregår bredt.

– Vi samarbeider mye med kirkene, sier Bradshaw.

– Dere vet, det er jo veldig bra for økonomien til kirkene at menigheten får bedre lønn, gliser han.

– Og dette samarbeidet har en lang historie, helt tilbake til borgerrettsbevegelsen.

Det er ikke alle som vet hvor tett det samarbeidet var. Da Martin Luther King ble skutt i Memphis i 1968, var han i byen for å støtte en streik blant byens søppelkjørere. King samarbeidet tett med fagbevegelsen på hele 1960-tallet, til økende bekymring for kapitalkrefter og FBI.

Året han ble drept, var det samme året Richard Nixon ble valgt til president på et tungt reaksjonært program. Så både symbolsk og politisk kan 1968 sies å være en avslutning på det liberale og fagforeningsvennlige USA.

Begynnelsen ligger lenger nord.

Chicago, Illinois: Det er rart å tenke på at når det hersket en «anti-amerikansk» bølge i Europa på slutten av 1800-tallet, så var det fordi USA var i ferd med på bli for progressivt og arbeidervennlig.

Fagbevegelsen var så kampvillig, og organisasjonslysten så høy, at det vakte avsky blant det europeiske borgerskapet – og ditto optimisme hos Karl Marx.

Og det gjaldt særlig Chicago, en by i vill vekst, med store sosiale forskjeller og dertil fagorganisering blant de mange tusen europeiske innvandrerne.

1. mai som arbeidernes dag kommer fra USA – etter at den amerikanske fagbevegelsen bestemte at man skulle innføre åttetimersdag fra den datoen i 1886.

Det startet med generalstreik og fortsatte med opptøyer og bombekasting på Haymarket-torget i byen. I rettssaken som fulgte, ble åtte venstreradikale dømt under svært kontroversielle omstendigheter.

Så betent ble denne datoen i USA at president Grover Cleveland heller innførte Labor Day i september, slik vi nettopp feiret den i Memphis.

– Veldig mye av den senere historien til fagbevegelsen i USA kan spores til det som skjedde her i Chicago, sier Don Villar ved CFL, eller LO i Chicago, USAs eldste lokal-LO.

– Det var for eksempel de berømte streikene blant jernbanearbeiderne til Pullmann i 1894 som førte til at vi seinere fikk «jernbaneloven», som sier at det ikke er lov å streike blant ansatte innen viktig infrastruktur, forteller han.

– Og det var den loven president Reagan brukte da han strupte streiken til flygelederne i 1981 og forbød forbundet deres, noe som var et kraftig slag for hele bevegelsen. Nå har vi bare drøyt ti prosent organisasjonsgrad i USA.

Dette tallet har også holdt seg ganske stabilt de siste årene, til tross for at det tilsynelatende har vært stor aktivitet, at Joe Biden har uttalt seg jevnlig om fagbevegelsens positive kraft, og at meningsmålingene viser at amerikanere er mer positive til den enn på lenge.

Det er flere årsaker til dette tilsynelatende paradokset: For det første har det vært en enda større vekst i ikke-organiserte jobber enn veksten i fagorganiserte. For det andre er det fortsatt svært mange hindre i veien for å organisere seg.

Og verre kan det bli, frykter Don Villar.

Hva gjør Høyesterett?

Villar er tidligere fjernsynsjournalist og tillitsvalgt i kommunikasjonsarbeiderforbundet CWA. Men han er også utdannet jurist, og når vi spør om forholdet mellom politikk og fagorganisering i USA, trekker han fram noe ingen andre har nevnt.

– Under pandemien så folk at fagorganiserte hadde oppsigelsesvern, sånn at de ikke sto på bar bakke selv om de ble permittert. Mens uorganiserte gjerne bare ble kastet ut, forteller Don Villar.

Erlend Angelo

– NLRB er viktig, men det jeg frykter aller mest er egentlig Høyesterett. Vi har en arbeidsmiljølov i USA som er fra 1935. Den er ikke all verden, men den fastsetter i hvert fall retten til å organisere seg. Og vi har antatt at den i praksis har vært fredet, siden den har eksistert så lenge, sier Villar.

– Men så så vi i 2022 at Høyesterett opphevet Roe v. Wade, om lovbestemt abort, fra 1973. Og når de først begynner å oppheve så gamle dommer, hvorfor skulle de ikke kunne oppheve dommer fra 1930-tallet også? spør han retorisk.

– Det vil være det aller farligste med en ny Trump-regjering. For da vil han kunne utnevne enda flere konservative høyesterettsdommere. Og Amazon har allerede utfordret loven, sier Villar.

Hemmelige forhandlinger

Amazon er den ene av de amerikanske kjendis-bedriftene der de ansatte har kjørt på med fagorganisering de siste årene. Så sent som i 2022 lyktes det første varelageret med å få tariffavtale.

Den andre selskap-kjendisen er Starbucks, der de har møtt legendarisk motvilje fra ledelsen i den selvutnevnt progressive kaffekjeden.

Likevel er nå, etter flere års kamp, mer enn 500 kafeer fagorganisert. Det er riktignok 500 av 16.500, men likevel. Og ukene NNN-arbeideren er i USA har de begynt forhandlingene for å få en tariffavtale, med en delegat fra hver klubb.

Ansatte i Starbucks forhandler om kjedens første tariffavtale. Men fortsatt er de fleste arbeiderne og kafeene ikke fagorganisert.

Erlend Angelo

– Det kan ta lang tid. Vi venter egentlig ikke å være ferdige før uti 2025, sier Melissa Lee-Litowitz.

– Foreløpig møtes vi en gang i måneden, et par-tre dager hver gang. På hemmelig sted.

– ???

– Ja, bedriften ville det, sånn at det ikke skal bli demonstrasjoner utenfor.

Vi møter Lee-Litowitz på en Starbucks i Nord-Chicago, den første i byen der de ansatte organiserte seg («egentlig var en annen først. Men den ble lagt ned»).

For i likhet med lignende kjeder i Norge, må de ansatte (eller «partnere», som de heter i Starbucks) på hvert enkelt sted lage hver sin fagforening.

Og det tar tid, forteller Melissa, som organiserte sin egen arbeidsplass et annet sted i byen. Man må samle underskrifter, gjerne i hemmelighet, og avholde avstemninger som må godkjennes av NLRB, og hele tiden er man utsatt for press for å stoppe.

Bak på t-skjorta til Lee-Litowitz står det «Outside Agitator». Begrepet stammer fra borgerrettsbevegelsen i USA, men uttrykket har fått en oppblomstring de senere årene. Det har kompliserte politiske undertoner, men i denne sammenhengen kan vi vel konkludere med en fagforeningsaktivist som gjør opprør. En plageånd mot det etablerte systemet. 

Erlend Angelo

– De som aktivt organiserer kolleger kan få sparken, eller så prøver ledelsen å smiske med dem og love dem forfremmelse – og hvis det ikke virker, kan de finne på de rareste ting. Selv begynte jeg å få anmerkninger fra ledelsen, blant annet for å gå i rødt skjørt. Og en av organisatorene i Buffalo, der dette startet, fikk sparken for å gå med en button for «suicide awareness». Jeg mener, en button for en veldedig stiftelse!

Online og organiserte

Melissa Lee-Litowitz er 30 år gammel, og mener det er mange grunner til at en ny generasjon i USA velger å fagorganisere seg.

– Og dette startet før Biden ble president, så det er kulturelt og sosialt betinget, mener hun.

– Man ser jo gjerne at fagbevegelsen vokser når folk er desperate. Og det har folk vært under og etter pandemien, når de blant annet ikke har hatt råd til å betale helseutgiftene sine.

En annen ting er at folk i dag er online og lettere kan holde seg informert, mener Lee-Litowitz. Det er et poeng vi også har hørt både fra Cedric Wilson i Tennessee og Don Villar hos CFL.

Man kan sjekke hva sjefen tjener («direktøren i IFF fikk 19 millioner dollar i bonus det året vi skulle ned i lønn», himlet Wilson) og finne ut mer om hva fagbevegelsen er og gjør («all statistikk viser at fagorganiserte har bedre råd og bedre arbeidsbetingelser, og at stater med Right to Work har mer fattigdom», fortalte Villar).

– I tillegg kommer det opp en generasjon med større klassebevissthet, mener Lee-Litowitz.

KAFFEKOK: Melissa Lee-Litowitz og kollegaene har gått en lang og kronglete vei for å få tariffavtale i Starbucks. Og det er fortsatt langt igjen.

Erlend Angelo

– Dette kommer i etterkant av andre sosiale bevegelser, som «Black Lives Matter», klimakampen og så videre. De har gjort folk bevisste på kollektiv handling, og det er blitt mer normalt å snakke om politikk igjen.

Bare tre av de opprinnelige 26 på arbeidsplassen hun organiserte er der fortsatt («resten har sluttet eller fått sparken»), og jobben hennes har ikke akkurat blitt lettere («nyansatte får beskjed om ikke å snakke med meg»).

– Dette er det noe av det vanskeligste jeg noen gang har vært med på, sier hun.

– Og nå sitter vi, flere hundre debutanter, og skal forhandle om tariffavtale. Det er temmelig vilt.

– Men det er empowering. Det gir oss kraft. Vi har fagforening!