Dette er det siste cowboy-yrket, mener skogsarbeider Kjell Ivar

Tekst: Harald Henmo

harald@lomedia.no

Foto: Erlend Angelo

erlend@lomedia.no

OKKENHAUG, TRØNDELAG: Kjell Ivar Sakshaug og nevø Anton Vist sitter i hver sin enorme maskin når Magasinet finner dem i et skogholt utenfor Levanger. Vist kjører hogstmaskin, og Sakshaug lastbærer. Den første hogger og kvister trær, den andre plukker dem opp og samler dem i hauger til transport.

De ser ganske overveldende ut utenfra, og det er skummelt å tenke på hvordan det må være å kjøre dem i ulendt terreng i allslags vær. Men det er trygt når man vet hva man gjør, ifølge Sakshaug.

– Jeg har ikke hørt om noen som har hatt ulykker så lenge de har sittet i maskinene. Ulykkene kommer eventuelt når man driver manuell hogst og bruker motorsag, sier han.

SKOGSARBEIDER: Kjell Ivar Sakshaug

Erlend Angelo

Dop i granbaret

Det må også Sakshaug og laget i Hatlinghus Skog gjøre hvis det er veldig bratt. Ellers holder de seg i maskinene sine. Det har han har gjort fra barnsben av. Skogsarbeid er arvelig.

– Faren min hadde maskin selv, så jeg vokste opp i en. Nesten hele barndommen tilbrakte jeg i maskinen til faren min, sier Sakshaug.

Han begynte å jobbe i skogen – i Canada – etter skolen, men tok en runde innom litt lastebilkjøring og andre ting før han endte tilbake der han hører hjemme.

– Faren min sier at det må være noe slags narkotika i granbaret, for man bare må opp i skogen, ler han.

(Hvis vi skal ha et eget bilde med «verktøyet») VERKTØYET: Lastebærer

Erlend Angelo

Frie dager

Det er flere måter å bli skogsarbeider på. Sakshaug har opprinnelig fagbrev som landbruksmekaniker, og tok også et fagbrev i yrkestransport da han drev med det.

Begge deler mener han er svært nyttig for å bakse en mange tonn tung lastbærer rundt i trønderske skoger. Nevø Vist er utdannet skogsoperatør, som er det formelle fagbrevet for å operere maskiner i skogen.

Dessuten kreves det miljøsertifikat for en del former for hogst.

– Vi må jo ta hensyn til naturen, til bekker og kantsoner og fugler og dyr, sier Sakshaug.

Og hva er det beste med yrket? Eller for å spørre mer presist: Hva er egentlig denne narkotikaen i granbaret?

– Det beste er friheten, at man kan legge opp sin egen arbeidsdag, sier Sakshaug.

– Men det er på en måte litt det verste også, at vi ikke vet hvor vi skal neste gang. Vi er jo avhengig av vær og tømmerpriser og kundenes markeder. De skifter fort, så vi har veldig kort tidshorisont.