Erlend Tro Klette

etk@lomedia.no

– Man bør være veldig sikker før man gjør noe sånt. Det kjennes på kroppen, forteller Karl Thorbjørnsen, tillitsvalgt ved Norsk Ståls hovedlager i Horten.

Det sier han etter en to uker lang gå-sakte-aksjon som omfattet alle åtte avdelinger av Norsk Stål AS. Konsernet har avdelinger i Horten, Søgne, Stavanger, Bergen, Brumunddal, Trondheim, Harstad, og Larvik.

Gå sakte-aksjoner – også kalt dagsing – er en lovlig aksjonsform som innebærer at man jobber saktere, men får tilsvarende mindre lønn.

Arbeiderne krevde i gjennomsnitt 16 kroner i lønnsøkning per time. Til slutt landet de og arbeidsgiver på et kompromiss: 15 kroner og 70 øre for de med over to års ansiennitet, 14 kroner for de under.

Selv om resultatet er over tre ganger høyere enn det sentrale tillegget, er ikke aksjonistene bare fornøyde.

– Det er det beste vi kunne få, men her har begge sider tapt, sier Francisco Picazo Nilsen, tillitsvalgt og medlem av forhandlingsutvalget.

Forventer belønning

Grossisten Norsk Stål har aldri tjent så mye som i fjor, ifølge Dagens Næringsliv. Selskapets eier, Leif Hübert, tok ut 100 millioner kroner i utbytte.

Tillitsvalgte Thorbjørnsen kaller aksjonen en konsekvens av flere år med profitt for bedriften under pandemien, uten kompensasjon for arbeiderne:

– Vi har vist moderasjon i lang tid, men nå følte vi at vi måtte ha et oppgjør for å demme opp for inflasjonen. Hvis bedriften går veldig bra, forventer de ansatte en form for belønning. Hva er ellers motivasjonen for å jobbe ræva av seg?

Administrerende direktør i Norsk Stål, Helge Runer, mener derimot at fjorårets resultat var helt spesielt.

– Et sånt år som vi hadde i fjor har vi bare hvert tiende eller femtende år. Da opplever vi ofte at markedsprisene går ned etterpå og slår oss i bakhodet. Nå har vi tap på flere områder, fordi prisene synker, forteller Runer.

Tre ukers lønnstrekk

Avstanden mellom partene var stor i årets forhandlinger. Da ble varslet gå-sakte-aksjon, valgte bedriftsledelsen å forskuddstrekke lønn for tre uker med dagsing allerede dag tre av aksjonen.

Norsk Stål-direktøren sier dette først og fremst handlet om praktiske hensyn.

– Det var et forsøk på en pragmatisk løsning på et vanskelig problem. Man kan ikke legge om til daglige lønnsutbetalinger over natten, og dette fremsto som en fornuftig løsning, sier Runer.

Lønnstrekket for uken det ikke ble gjennomført aksjon, er siden blitt etterbetalt. Men da dette skjedde akkurat da aksjonen hadde startet, merket aksjonistene presset:

– Når du tar bort over halvparten av inntekten til folk, får de sommerfugler i magen. Da begynte medlemmene å miste motet tidlig, forteller tillitsvalgte Thorbjørnsen.

– Psykisk press tar på

Fellesforbundet har ikke anledning til å støtte gå sakte-aksjoner økonomisk, slik de kan når det er streik.

Til gjengjeld hadde foreningen forberedt medlemmene på at de kunne få LOs konfliktlån – et hurtig forbrukslån til boliglånsrente, tilsvarende to månedslønner, uten sikkerhet.

For under halv lønn merkes på lommeboka:

– Alle medlemmene fikk si sin mening i forkant, og forhandlingsutvalget hadde bred støtte. Jeg tror ingen fikk noen overraskelser om det økonomiske. Det er mer ubehaget og det psykiske presset av å stå i det som virkelig tar på, mener Thorbjørnsen.

Han kaller gå sakte-aksjonen for «det tyngste verktøyet i skuffen», og noe man bare bør ta i bruk når man har prøvd alt og ingenting nytter.

Dyrt for både bedrift og arbeidere

I Norsk Stål fikk konflikten en løsning etter to uker, men det har hatt sin pris. Administrerende direktør bekrefter at Norsk Stål har «lidd veldig store tap», og det samme gjelder arbeiderne.

– Både vi og bedriften har tapt. Men i fremtiden tror jeg ledelsen vil være mer imøtekommende. Jeg håper dagsingen har skapt større forståelse mellom partene, sier Thorbjørnsen.

Han understreker at som tillitsvalgte i Fellesforbundet føler de et stort ansvar.

– Det er ikke alltid så lett å ha reelle lokale forhandlinger. Ofte er det eier som setter vilkårene. Sentralt legges det bare til et lavt grunnlag, så må vi ut og hente resten lokalt. Da står alt på den enkelte tillitsvalgte, forklarer han.