Håkon Bjørgum mistet huset i storbrannen: – Jeg savner alt

Roy Ervin Solstad

roy@lomedia.no

Håvard Sæbø (foto)

has@lomedia.no

KROKSTADELVA: Det ser ut som en krigssone der Håkon Bjørgum står, rett ved det som i 13 år var hans hjem.

Høye nettinggjerder hindrer både han og nysgjerrige å gå inn på de 113 branntomtene i åsen som ble åsted for den verste brannen i fredstid i Norge siden Ålesund brant i 1904.

Glad familien ikke var hjemme

Egentlig skulle Fellesforbundsmedlemmet og fagarbeideren fra Kongsberg Defence & Aerospace vært på ferie i Tyrkia sammen med kona og de to ungene. En akutt blindtarmoperasjon satte en stopper for det.

– Jeg er veldig glad for at familien ikke var hjemme og opplevde stresset med brannen, sier han.

Selv sto han på terrassen sin og så røyken fra brannen lenger nede i lia. Deretter ruslet han ned til en garasjerekke litt lenger ned i veien for å se bedre.

– Jeg sto der omtrent i 20 minutter, så tok det fyr i enda et hus, og så enda ett. Da begynte det å komme nedfall og det tok fyr i gresset rundt oss, forteller Bjørgum.

– Da tenkte jeg at her har ikke brannvesenet kontroll. Så dukket politiet opp for å evakuere alle. De skreik at vi måtte komme oss unna. Det eneste jeg fikk rasket med meg var pass og bærbare datamaskiner. Jeg tok også med meg tre familiebilder som hang på veggen, fortsetter han.

I ettertid angrer Bjørgum på at han ikke brukte de 20 minuttene han sto og så på brannen til å pakke med seg mer.

– Veldig mye kan erstattes, men barna har jo laget mye opp igjennom. Det får vi aldri igjen, sukker han.

Mange biler ble også tatt av brannen i Krokstadelva 17. juli.

Håvard Sæbø

Fikk leilighet i nærheten

Mange av de evakuerte samlet seg nede ved Kiwi-butikken rett ved Stenseth skole nedenfor der det brant. Bjørgum var en av dem.

– Alt vi så oppover var tjukk røyk. I avisen sto det først at 50 hus var tatt av brannen. Litt senere sto det at 100 hus var tatt. Da skjønte jeg at det gjaldt vårt hus også, sier han.

Deres del av tomannsboligen var på rundt 130 kvadratmeter, og Bjørgum hadde både bygget platting på framsiden og gjort mye innvendig i boligen på de 13 årene de hadde Plutobakken som adresse.

– Det var et veldig fint sted å bo. Det var en sånn gate der man brukte litt tid på å komme seg fra garasjen til huset, fordi det var så mange å prate med på veien. Det var mange unger i gata også, forteller han.

Det tette og gode naboskapet og at mange har hatt barn i skolealder, har gjort at svært mange ønsker å bli boende i den samme skolekretsen. Så mange hus og leiligheter har ikke vært ledige, men Bjørgum og familien har vært heldige.

– Det var mange om beinet, men vi fikk tak i en leilighet to minutter å kjøre herfra. Så ungene kan fremdeles sykle og gå til skole og SFO, påpeker han.

En liten utfordring er det at leiligheten er kun halvparten så stor som huset de hadde.

– Det viktigste var barna, hvis ikke kunne vi bodd hvor som helst. Vi valgte å bo nære, og heller finne noe fort, så nå har ungene fått det største soverommet. De har en køyeseng der som vi har fått, mens kjerringa og jeg sover i en 140 cm bred dobbeltseng på det minste rommet. Så tett har vi ikke sovet på mange år, men det er jo fint det, ler han.

Bjørgum har vært på tomta for å se om det var noe som kunne tas vare på, men alt han fant var en skål fra kjøkkenet.

Håvard Sæbø

Fått god hjelp

Da han ble evakuert hadde han omtrent bare klærne han hadde på seg, men hjelpen fra både forsikringsselskapet, kommunen og hjelpesenteret kan han ikke få skrytt nok av.

– Jeg føler vi har blitt veldig godt ivaretatt. Forsikringsselskapet ringte oss og tilbød oss 60.000 kroner i nødpenger, mens Hjelperingen på Åssiden har skaffet både køyeseng og sykler til barna samt masse klær, sier Bjørgum.

Samtidig føler han med de som ikke mistet hjemmene sine, men som bor rett ved der det brant.

– Mange av dem har også små barn som må gå gjennom brannruinene hver dag på vei til og fra skolen. Jeg forstår at de har klaget til ordføreren og ment at det ikke er noe sted for små barn å bo, sier han.

Mange av de som bodde der det brant er med i en Facebook-gruppe. Bjørgum forteller at folk har reagert ulikt på katastrofen, men at de selv har klart å ta situasjonen med fatning.

– Folk reagerer veldig forskjellig på en sånn katastrofe. For vår del var det selvfølgelig mye følelser og gråt i starten, men nå prøver vi å se framover og komme tilbake til en så normal hverdag som mulig. Vi føler at det er det beste for barna våre også, sier han.

Kan ta mange år

Hvor lang tid det tar før det igjen blir et hyggelig bomiljø der kun restene av 113 nedbrente boliger befinner seg, er det ingen som vet. Heller ikke Håkon Bjørgum.

– De kan jo ikke bygge det opp nøyaktig slik det var, så det kan fort ta fem år før huset mitt er bygget opp igjen. Spørsmålet er om vi skal sette livet på vent i fem år, for å se om man liker å bo her da, eller ta et kontantoppgjør og etablere oss et annet sted, sier han.

– Hva savner du mest når du står her og ser på restene av huset ditt?

– Jeg vet ikke, sier Håkon Bjørgum og kikker ned på branntomta.

– Jeg savner alt.

Etter evakueringen tok Bjørgum video av røyken og flammene som til slutt også tok huset deres.

Håvard Sæbø