Eline Lønnå

eline@lomedia.no

Håvard Sæbø (foto)

has@lomedia.no

Bergen: Fire-fem ganger i året kjører Hasse Hellan fra Bergen til Ukraina med forsyninger til barnehjem i krigssonen.

– Å ikke gjøre noe er ikke et alternativ, sier nordsjøarbeider Hasse Hellan.

I bilen har han med alt barn trenger, men som man ikke får tak i i en krigssone. Sist han kjørte, hadde han med 200 barbie-dukker, men det går mest i klær, medisiner, leker og ikke minst våtservietter og bleier. Behovet er umettelig.

– Det startet med at en kamerat av meg meldte seg til militærtjeneste der nede. Han fortalte at de manglet absolutt alt, inkludert enkle ting som Paracet. Da pakket jeg bilen og reiste ned, sier han.

Der fikk han øynene opp for barnehjemmene i det krigsherjede landet. Tanken på at de aller mest sårbare skulle fryse uten vinterklær og sulte uten skikkelig mat, var ikke til å holde ut for Hellan.

– Krig er for jævlig uansett, men når barn mangler alt…

I et rom i leiligheten sin lagrer Hellan det folk har donert til barnehjemmene.

Håvard Sæbø

Tar utgiftene

Den hvite varebilen hans er allerede stappa og klar for neste tur om få dager. Saker er samlet inn gjennom nettverket hans, sønnens barnehage, og sosiale medier.

– Givergleden er stor, sier han.

«Mammamafiaen» ledet av ei venninne tar ansvar for sorteringa, men det meste av kostnadene faller på ham selv, supplert av litt inntekter fra Spleis på nettet.

– Bare drivstoff kommer på rundt 20.000 per tur.

– Burde vært mer redd

Å drive hjelpearbeidet er derfor blitt noe som preger livet hans. Mens andre drar til Granka på ferie, bruker Hasse Hellan ferier og friperioder til å kjøre til Ukraina. Et av stedene han er oftest, er Nikopol i Dnipropetrovsk.

– Det var helt jævlig sist jeg var der. Dronekrigen retter seg aktivt mot sivile mål. Alt av butikker og bensinstasjoner er bomba. Men de går også etter unger, eldre, ungdom som er ute og sykler. De kaller det «Russisk safari» – rike russere betaler for å styre dronene og «ta ut» ofrene, som et krigsspill. Brutaliteten er ekstrem, sier Hellan.

Hasse viser et bilde av de hullete og gjørmete veiene han møter på reisene gjennom Ukraina. De lengste turene kan ta opptil to dager gjennom landet, og han skulle ønske han hadde noen å dele kjøreturen med.

Håvard Sæbø

Det er slett ikke ufarlig for ham å levere hjelpen. Han ikler seg skuddsikker vest, hjelm og har med enkeltmannspakke med turniké. Når han nærmer seg krigssonen får han los – eller eskorte – av folk som kjenner de lokale forholdene og dronekrigen godt.

– Jeg er ikke redd, og er ganske flink til å legge ting til side. Men jeg burde sikkert vært mer redd, sier Hellan.

PolarEkspressen

Hans egen sønn på fem år er en viktig motivasjon. Bilen Hellan kjører kaller han PolarEkspressen, oppkalt etter sønnens favorittfilm. Når – og han sier når og ikke hvis – krigen kommer til Norge, håper Hellan at noen stiller opp for gutten hans slik Hellan gjør for de ukrainske ungene.

– Jeg vet at det jeg gjør bare er en dråpe i havet, men håpet er at jeg bidrar til å gjøre framtida lite grann bedre for ungene. Det er dem jeg bryr meg om, sier han.

– En dag kommer sikkert «regningen», både fysisk og psykisk. Samtidig, hva er ett liv satt opp mot for eksempel de 164 foreldreløse barna på barnehjemmet i Nikopol? For meg er det en no-brainer, sier han.

Håvard Sæbø

Ufattelig ondskap

I Ukraina har han sett fæle ting, og en ufattelig ondskap.

– En dag kommer sikkert «regningen», både fysisk og psykisk. Samtidig, hva er ett liv satt opp mot for eksempel de 164 foreldreløse barna på barnehjemmet i Nikopol? For meg er det en no-brainer, sier han.

Derfor mener han det viktig at noen gjør noe mer enn bare å snakke.

– Jeg vil gjøre en forskjell for de sivile ukrainerne, avslutter Hasse Hellan.