Med kvithue og hijab
17. mai til tross, Norge er et lite nasjonalistisk land. 22. juli må ikke få endre det.
Vi er ingen flaggende nasjon. Med unntak av to dager i mai og kanskje en bursdag, så er det norske flagget stort sett pakket bort. Vi skal ikke lenger enn over grensen for å se det blågule vaie fra hus og hytter, året rundt. Og drar vi over dammen til USA er det nesten umulig å finne et flaggfritt område. Stars and stripes pryder arbeidsklær, kontorer, klasserom og det offentlige rom. Og nasjonalsangen synges både titt og ofte.
Heller ikke etter tragedien 22. juli opplevde vi at flagget ble det store symbolet. Det var den røde rosen som markerte det folk følte. Et hav av blomster utstrålte fellesskap og omsorg.
De fleste av oss oppfatter nasjonalisme som noe negativt. Det har ikke alltid vært slik. Og uten den andre verdenskrig kan det godt tenkes at vi i dag hadde vært et langt mer nasjonalistisk land. Men nazistene klarte å sverte både det norrøne, blonde og stolte. Og massedrapsmannens syke tanker hentet næring fra nazistenes forskrudde bilde av det norske.
Mange mener at 17.mai har fått økt verdi etter 22. juli. Så lenge det er verdier som styrkes og ikke nye nasjonalistiske holdninger vi snakker om, er det gledelig. Vi trenger ikke en nasjonalisme i Norge hvor hovedbudskapet er at vi er bedre enn alle andre. Men vi trenger så absolutt en nasjonaldag hvor det er lov å være stolte av landet vi lever i og hva vi har oppnådd i fellesskap. Og hvor alle føler tilhørighet under faner og flagg, enten vi er kledd med festbunadens kvithue eller hijab.