Vi sitter rundt et kaffebord. Snittene er fortært, vi har kommet til kakene. For bare et par timer siden tok vi farvel med en venn og nabo. Kapellet var fylt med blomster og folk. Sønnens tale rørte alle. De såre tonene fra saksofonen og den forsiktige allsangen viste at et menneske med mange venner hadde gått bort. Lufta var fylt med sorg.

Men nå var vi sammen i et sosialt lag. Som det skal være i minnestunder hadde stemningen blitt lettere. Etter kapellets dystre toner var sinnet blitt lysere.

Praten gikk lettere, folk som ikke hadde sett hverandre på lenge, møttes. Sakte stilner praten. Mobilen har vibrert i lomma under seremonien. Er det en SMS eller et tapt anrop?

Den digitale kløen brer om seg. Moderne mennesker har behov for å sjekke mobilen. Noen titter i smug, andre er mer åpenlyse når de ser på mobilen. Også voksne mennesker har behov for å oppdaterer seg på sin digitale status selv om en venn eller nabo dør.

— Nå er han død, nå kan jeg slette ham, gjentar hun. Hun hadde ikke fått respons første gang hun sa det høyt.

— Hvorfor det? Tør du?

— For noen år siden døde en god venn av meg. Jeg orket ikke å slette ham fra telefonregisteret. Så plutselig ringer det og Olas navn lyser fra displayet. Jeg svarer og hører Olas stemme. Det er sønnen hans som både hadde arvet mobilen, nummeret og sin fars stemme. Da slettet jeg Olas nummer.

Vi nikker forståelsesfullt rundt bordet, og finner fram mobiltelefonene våre. Alle finner fram nummeret til ham vi tidligere på dagen har grått for.

Vi ser på hverandre i det tomlene våre svarer ja på mobilens spørsmål om å slette oppføringen i mobiltelefonen.

Et liv er over.

Delete.

Thås,-