Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

Konferansen «Broen til framtiden: En klimaløsning nedenfra» samlet flere hundre fagorganiserte, forskere, miljøvernere og politikere i Oslo nylig. Her ble det mye snakk om å skape grønne arbeidsplasser og at vi alle skulle ta et større ansvar. Jeg merket meg at LOs nestleder Hans Christian Gabrielsen henvendte seg til grasrota i fagbevegelsen og bad folk flest engasjere seg i klimakampen.

Men hva betyr egentlig dette? Skal vi kreve mindre lønn i årets lønnsoppgjør og legge om livsstilen vår? Det er i så fall en gavepakke til de andre partene i arbeidslivet som synes norske lønninger er altfor høye. Men er de egentlig det?

I alle år har økt kjøpekraft vært et av LOs viktigste krav, og nordmenns forbruk har aldri vært høyere enn nå. Det er slik at om alle skulle forbruke like mye som nordmenn, ville vi trengt tre planeter. På verdensbasis bruker menneskene hvert år 50 prosent mer ressurser enn jorda reproduserer.

De fleste av oss som bor i Norge har en trygg arbeidsplass og lever godt. Mange av oss lever kanskje altfor godt og unner oss stadig noe ekstra når lønnsslippen vokser. Det er ikke uvanlig at en norsk gjennomsnittsfamilie har både hus, to biler og hytte som de nesten ikke har tid til å besøke. For altfor mange av oss jobber så mye at vi har lite tid til å være sammen med familie og venner. Presset på jobben er stort, og alt prat om effektivitet gjør oss mer stressa. Ifølge den amerikansk professor Dr. Bruce Lipton skyldes faktisk 95 prosent av dagens sykdommer i den vestlige verden stress. Også arbeidsgiverne er klar over dette, og stadig flere bedrifter sender sine ansatte på kurs for å lære seg å stresse ned, puste og meditere. Men kanskje skal vi tenke annerledes. Kanskje blir det mindre stress om vi jobber mindre og tjener mindre?

Under klimakonferansen snakket jeg med flere LO-tillitsvalgte. De mente at årets lønnsoppgjør bør preges av krav om klimavennlige tiltak. Lavtlønte skal selvsagt ha mer penger, men kanskje er det også på tide å kreve mer fritid til alle. Kravet om økt fritid og redusert arbeidstid er med fokus på klima et godt alternativ fremfor økt kjøpekraft.

I mange år har jeg vært stolt over min familie som har satset på kollektivtransport og ikke eier en bil. Men det betyr ikke at forbruket vårt er noe mindre enn naboenes. For det er lett å la seg rive med av kjøpepresset som finnes både blant barn og voksne. Og det er lett å la være å lytte når nestlederen i LO sier at vi nå må begynne å bry oss om verdens klima, ta innover oss naturkatastrofer og temperaturendringer. Han ber oss vise solidaritet med vanlige folk som blir rammet av klimakatastrofer andre steder i verden. Han ber oss våkne og endre vår livsstil. For hvis ikke vi på grasrota tar vårt ansvar, så er det vel heller ingen andre som gjør det. LO-medlemmer bør gå foran og vekke folk. Jeg mener klimakampen burde være årets 1. mai-parole da dette handler om solidaritet med andre og viser at vi bryr oss om mer enn oss selv.

Vi må ikke sove, slik Arnulf Øverland skrev i sitt berømte krigsdikt.

Du må ikke sove! Du må ikke sove!

Du må ikke tro, at du bare har drømt!

For det er faktisk slik at naturkatastrofene er reelle, og vi som er i norsk fagbevegelse skal bry oss om flere enn oss selv. Det er som Hans Christian Gabrielsen sier: «LOs tredje klimaplan blir sikkert heidundrandes flott, men nå må også dette implementeres av våre tillitsvalgte og medlemmer» .

Hvis nærmere 900.000 medlemmer og familiene lytter aktivt til Gabrielsen og legger om sin livsstil, så har det stor betydningen. LO kan bli den viktigste aktøren i norsk miljø- og klimapolitikk i dag.

Men det skjer ikke noe før du begynner.