Det er høst, og på bakken ligger kongler og brune barnåler. Naboen liker ikke barnåler. Fjellet som blotter sin nakne rygg innover tomta hans, er blankskurt. På vår side av grensen ligger konglene strødd, mange av dem bærer spor av at ekornene har hatt etegilde der oppe i høyden.

Trær er visst ikke på moten lenger. Lys derimot, det er på moten. Bare sjekk interiørbladene og boligannonsene. Store vindusflater og skyvedører i glass skal gi strimer av lys til en befolkning som hungrer etter sol og varme. Derfor må trærne ned.

I nabolaget går hageeierne med gressklippere og løvblåsere. Pene, velstelte, striglede hager. Fri for løvetann og all slags ukrutt. Tenk om vi hadde vist den frie naturen samme omsorg. Tatt løvblåseren og blåst den ren for sjokoladepapir, brusflasker og engangskrus. Jeg leste et sted om en fyr som har dokumentert hvordan albatrosser i Stillehavet dør med magesekken proppet med søppel. Vi drukner ikke i søppel. Men fisken gjør. 70 prosent av avfallet som havner på sjøen, synker til bunns. Der blir det liggende. En enkelt plastflaske har visstnok en nedbrytningstid på 450 år. Hvordan ser det ut der nede på dypet? Jeg prøver å riste av meg tanken.

Fra vinduet ser jeg naboen rake kongler fra plenen, mens jeg prøver å samle sammen legoklosser, biler og plastfigurer fra et stuegulv som nærmest er dekket av leker. Jeg ser en regnbue i gul, grønn, rød og blå plast. Og midt i vrimmelen en treåring med lys lugg. Jeg lurer på om han har plastpartikler i kroppen sånn som albatrossen.

– Hei, vennen min, skal vi gå ut og samle noen kongler?

– Ja! Hurra! sier lysluggen og spretter opp med den entusiasme bare en treåring kan fremvise.

Hvem sa at kongler er søppel?

ragnh