Men staten har mange ansikter. Det finnes eller har i hvert fall eksistert en sosialdemokratisk stat. Denne statens ansikt er nærmere sosialismen som økonomisk system (fellesskapstanken) enn den kapitalistiske stat som jeg ser som hovedsiden ved statens janusansikter i dag. I følge mytologien har guden Janus bare to ansikter. Den «guden» jeg beskriver – staten – har flere ansikter – også noen som kalles sosialistiske. De fleste av disse hører det 19. århundre til. Marx kaller disse reaksjonære sosialismer – den småborgerlige sosialisme, den føydale sosialisme, den sanne sosialisme og i det 20. århundre hadde vi «den eksisterende » sosialisme (Sovjet). Men vi har også hatt utopiske sosialismer med Saint Simon, Fourier og Owens som alle bygger på motsetningen mellom klassene og ser proletariatet som fremtidens bærere. Som altså ikke er ment å være reaksjonære. Men de er uten historisk forståelse. Og er derfor ubrukelige som veivisere.

Alle disse ble avvist av Marx – også det 20. århundres «sanne sosialisme» ville møtt den samme avvisning. Som ideologier, dvs. faktisk tilpasset de herskende grupper og derfor uten fremtid. Jeg undres om ikke denne «bannbulle» ville ramme det vi har lært å kjenne som «den sosialdemokratiske stat» – som en ideologisk forkledning – tom for sosialistisk innhold.

Hvordan skal vi gi denne staten et ansikt som i handling – ikke bare i ord – viser vei til menneskenes fellesskap? Vil krisen kunne vise oss en slik vei? Jeg undres!

LO-Aktuelt nr. 7/2009