Leif Martin Kirknes

Leif.kirknes@lomedia.no

For dem som bestiller såkalt påvisning i Stavanger, er oddsene gode for at de får møte EL & IT-medlem, klubbstyremedlem i Geomatikk-klubben og kasserer i EL & IT distrikt Rogaland, Wenche Johannessen. Hennes arbeidsdag som påviser er svært variert, ofte med mye reising. Ikke rent sjeldent er det faktisk mer kjøring enn påvisning.

– Jeg pleier å si at dette er kontoret mitt, sier Johannessen i det Nettverk deiser ned på selve kontorpulten, passasjersetet i varebilen.

Det er høyst uvanlig at det er en passasjer om bord. For anledningen ser Johannessen seg nødt til å flytte en stabel papirer, som pleier ligge i det nevnte setet, opp på dashbordet.

Papirene er dagens oppdrag. På morgenkvisten har Johannessen sortert de slik at de er lagt opp etter en fornuftig kjørerute.

Innen dagens slutt vil vi ha tilbakelagt rundt 100 kilometer på veien og krysset sju kommunegrenser.

Sjekk omtrentlig reiserute her!

Lite på selve kontor-kontoret

Johannessen strekker seg til det øverste papiret og trekker frem telefonen.

– Vi har egentlig ti oppdrag i dag, men jeg tror ikke vi rekker alle, så jeg har allerede avlyst et par som ikke hastet. Det er aldri godt å si hvor lang tid oppdragene tar, sier hun på stavangersk, iblandet en liten anelse haugesund-dialekt.

Hun studerer et kart. Taster et nummer.

– Ja, det er Wenche fra Geomatikk. Du hadde bestilt påvisning, er du klar? Flott, da tar vi turen til Randaberg nå.

Trykker på GPS'en, kjører ut fra Stavanger sentrum, der Nettverk ble plukket opp. Geomatikks kontorer ligger ved Forus, men Johannessen er ikke mye der. Hun er først og fremst enten i bilen eller ute og peiler.

– Vi er fem i avdelingen ved Stavanger, men det er ikke så ofte vi sees i løpet av arbeidsdagen, så vi prøver å få til felles kaffe på morgenen før vi drar ut. Sånn sett er kjøre-delen av jobben ganske ensom. Men så blir du gjerne godt kjent med kundene, det er ofte de samme som går igjen kommunalt og blant entreprenører.

På med støvlene

Etter hvert stopper bilen utenfor et hus på Randaberg. I hagen står en gravemaskin. Den har tatt en liten bit av bakken, men så stoppet opp. Entreprenør Isak Bø har anmodet om bistand fra Geomatikk. Han vil vite hvor kablene går. Det er grusomt dyrt å grave over kabler.

Vi skal bistå med å finne kobberlinjene som går under huset, så dette kan unngås. Johannessen har et kart som gir en pekepinn, men det er ikke alltid disse kartene stemmer helt med virkeligheten. I dette tilfellet skal det for eksempel vise seg å være dårlig samsvar sånn sett.

Det regnet som en foss på morgenkvisten. Har riktignok stort sett gitt seg nå, men bakken er gjennomvåt. Johannessen åpner bagasjeromsdøra, hopper ut av verneskoa og tar på seg støvler. Pakker seg inn i regnjakke.

Veksler noen ord med Bø for å sikre riktig forståelse av oppdraget. Tar ut en gul boks med noen ledninger på, en såkalt kabelsøker-sender, og noe som ser ut som en metalldetektor, en såkalt mottaker. Tusler ut i hagen, med bestemte skritt mot et skap, en såkalt fordeler, altså en koblingsboks. Åpner skapet med en nøkkel og kobler på ledningene som sitter festet på den gule boksen.

Kjapp prosess

Kabelsøker-senderen sørger nå for å sende signaler inn i kabelen vi leter etter, som mottakeren så kan peile etter. Johannessen beveger seg kjapt som et olja lyn bortover og markerer sine funn med sprayboks.

Det skal vise seg at kabelen blant annet ligger under busken som skiller dette husets grense fra naboens. I andre retningen ser Johannessen litt betenksom ut der hun står med detektoren sin midt i en liten innsjø av en sølepytt utpå et nabojorde. Under der går hovedtraséen.

– Jeg sprayer ikke på vannet, altså, det gidder jeg ikke, sier hun og flirer.

Hun plukker opp et signal under steingjerdet som skiller huset fra nevnte nabojorde og markerer med spray.

Sånn. Ferdig. Haste videre til neste jobb, like ved Mosvatnet.

Nestemann i bunken er en entreprenør Johannessen møter relativt ofte. Han varsler at han blir litt forsinket, så Johannessen haster innom tredje jobb i bunken i mellomtiden. Den er rett i nabolaget. Sånn er det. Noen jobber går svært fort, andre tar tid. Man vet nesten aldri.

Ulike fargestifter

Vi skal søke opp et såkalt merkeball, et søkemerke som i dette tilfellet viser hvor et fiberkabelrør fra Lyse ligger. Da brukes en annen detektor som piper og uler i variable lydfrekvenser. Johannessen kommer kjapt på sporet, og lydfrekvensen blir stabil når hun er over ballen. Hun sprayer for å markere. Tar bilde. Vi er tilbake i bilen før det har rukket å gå tre minutter.

Så er det tilbake til det andre oppdraget, som vi hadde satt på vent. Hun slår av en liten prat med entreprenør Rune Lima, så går vi nok en gang på jakt med gul boks tilkoblet koblingsskap. Det sprayes og markeres i gult.

Et par andre sprayfarger pryder plenen fra før, grønn og rosa. Det er GET som har vært der for å markere sine kabler og Lyse som har merket sine. Fra tid til annen hender det at Johannessen treffer begge de to andre partene på samme jobb, så står går de rundt på samme plen og sprayer ulike farger på hver sine plasser.

Eller side om side, i mer moderne tilfeller der kabler er trukket i samme rør.

Andre ganger er det Johannessen som bruker alternative farger, de tar eksempelvis oppdrag for Lyse også når Lyses egne påvisere har hendene fulle. Slik som med søkeballen.

Lyses strømkabler er rosa, GETs kabelopplegg er grønt og Telenors kobber markeres med gult.

Veldig variert

Og sånn går nu dagan. De fleste oppdragene er for entreprenører. I noen tilfeller er det vanskelig å koble den gule søkersenderen til koblingsskapene. En erfaren påviser kan i så fall legge den gule boksen på bakken og likevel klare å peile kabler.

En gang ble hun mildt sjokkert da en kunde kom i en liten båt med påhengsmotor for å ta henne med til en liten øy der det skulle påvises kabler. En annen gang måtte hun klamre seg fast til en fyr på terrengkjøretøy med ene armen mens hun holdt utstyret med den andre. Det har også vært kartrenskeoppdrag for sjøkartverket og konfidensielle dokumenteringsoppdrag under forsvarets leir i Madla. I går gikk hun og søkte langs jernbanelinjen.

– En gang var jeg på påvisning og ble invitert inn i et hus som ble bygget ut. Så godt det lukter her, sa jeg. Ja, jeg lager fruktgrøt, sa han, og bydde meg på en suppeskål med fruktgrøt, fløte og sukker. Det var jo litt spesielt.

Lunsjen spiser hun vanligvis i bilen.

– Jobben er veldig variert, ja, sier Johannessen og smiler mens hun innenfor fartsgrensens rammer durer mot neste oppdrag.

– Jeg ser mye stygg kjøring, da. Enkelte kjører jo som om de skulle ha stjålet både bil og bensin. Så jeg kan bli sliten. Trafikkbildet er ofte kaotisk og hodet er på neste jobb. I tillegg må jeg planlegge doturer. Derfor drikker jeg lite i bilen, og aldri kaffe.

Trives i felt

Fremme på neste jobb. For en bonde i Sandnes skal kobberkabler påvises med en gjeng nysgjerrige lamaer som tilskuere. Her skal det vise seg at medbragt kartutsnitt ikke dekker alt som skal måles.

For en entreprenør der det skal peiles et litt lengre strekk må Johannessen et lite øyeblikk ut og gå med søkeren i gata, heldigvis er det lite trafikkert her i Gjesdal-traktene.

Dagens siste oppdrag krever er en GPS-peiling. Entreprenøren må vite hvor fiberlinja går. Det krever helt annet utstyr igjen. Ut med GPS-sekken, samt en håndholdt computer av den eldre sorten og en antenne – Johannessen ser nesten ut som klisjébildet av en lisenskontrollør fra NRK med utstyret på plass.

Vi står på en industritomt ved Jæren og plotter inn koordinater. Går bortover, plasserer antennen ulike steder. Ikke her. Ikke der. Her ligger det en jernplate. Hmm. Fiberen går under jernplaten. Markér med spray. Vær forsiktig med å grave her. To meters sikringssone.

– Jeg trives med å jobbe ute. Det er best når det er pent vær da, av og til er det kaldt og regn. Sånn er det bare. Av og til er de beste jobbene de som er veldig lange, der du kjører en time også jobber du en time ute.

Fra gamle Televerket

Så går turen tilbake til Forus, der Stavanger-kontorene til Geomatikk ligger. Nå er det papirarbeid. Funn skal føres inn. Morgendagens oppdragsbunke har allerede begynt å bygge seg opp.

– Hva er viktigst i denne jobben, egentlig?

– Kartforståelse. Og en forståelse av hvordan ledningsnettet er bygget opp. Du bør ha litt orienteringssans, fastslår Johannessen.

– Også bør du kunne snakke litt for deg, ikke være rett og pysete. Særlig når du er kvinne i en bransje med nesten bare menn. Jeg får litt på pukkelen av og til, men kan svare for meg. De er småfrekke og vil teste grenser, men nå gidder de ikke. De kjenner meg nå, sier hun.

Selv har hun 30-års erfaring. Tilfeldighetene skulle ha det til at hun i hine hårde dager tok utdannelse og så ble hyret inn som teknisk tegner-vikar for Televerket, før selskapet slik som med en del andre fagområder spaltet ut kartdelen til eget selskap, en del som til slutt ble kjøpt opp av en fremsynt kar som så at det trengtes noen til å finne og dokumentere ledninger i bakken.

– Hva er dere opptatt av når det gjelder EL & IT-forbundet?

– Lønn. At vi har en sikker arbeidsplass. Jeg sitter i klubbstyret, og det er også en del som går på innleie. Vi har ikke så mye av det her i vest, men i øst.

Moro å møte unger

Organiseringsgraden i Stavanger er god, fire av fem her er organiserte. Han siste er på glid.

– Det er generelt ganske bra organisasjonsgrad i bedriften, sier Johannessen.

– Hvordan reagerer folk når du går og søker? Reagerer de når du sier du er påviser og lurer på hva det er for noe, tror det har noe med ønskekvist eller Åndenes makt å gjøre?

– Private folk fra nabolaget som går forbi lurer som regel på hva som skal skje heller enn hva jeg gjør. De er opptatt av om det skal graves, hva som skal graves og slikt.

Unger er derimot veldig nysgjerrige, forteller Johannessen. Det er ikke lenge siden hun var på påvisning i en Barnehage ved Rennesøy.

– «Du jobbedama, hva gjør du?» spurte de, de kaller meg gjerne jobbedama. «Jeg leter etter gull», sa jeg. «Jeg trenger ikke gull, for vi skal til Dubai i påsken», svarte en femåring. «Det er ikke gull her i barnehagen, vi har gravd i hele sandkassa allerede», sa en annen. Unger er herlige å treffe!