Under 30 prosent av el-bedriftene har tariffavtale: – Det er mange cowboybedrifter

Kari Kløvstad (tekst og foto)

nettverk@lomedia.no

Kampgløden er der fortsatt, men Jan-Ole Evensen (61) er bekymret over at respekten for lov og avtaleverk innen bransjen er i ferd med å smuldre opp.

Det har vært en eksplosiv økning av elektrobedrifter i Oslo og Akershus, men det er under 30 prosent som har en tariffavtale.

– Det er mange cowboybedrifter der ute som motarbeider tillitsvalgtarbeidet og avtaleverket, slår den drevne fagforeningsmannen fast.

Jan-Ole Evensen har siden 2013 jobbet som organisasjonsmedarbeider for Elektromontørenes forening Oslo og Akershus. Den har en historie helt tilbake til stiftelsen i 1899. Det har også skjedd mye siden unge Evensen ganske uforberedt sto der som fersk klubbleder i 1991.

Siden er det blitt mange år som hovedtillitsvalgt, og han har også vært leder av LO Follo.

Fanen til Elektromontørenes forening står midt i huset som organisasjonen eier på Oppsal i Oslo. Motivet er av den norrøne guden Tor, som er ute og kjører med bukkene, og det gnistrer rundt hammeren.

Gløden har også holdt seg hos fagforeningsmannen, som nå har meldt seg inn i Rødt.

Mye av dette kommer vi tilbake til, men først litt om hvorfor unggutten fra Hurum ble elektriker.

Dette går til helvete

Jan-Ole Evensen vokste opp på Tofte i Hurum. Dette var et industrisamfunn med to fabrikker, og mange unge så for seg at det var der de skulle få seg jobb.

– Da jeg gikk på ungdomsskolen sa jeg til læreren min at jeg skulle søke elektro på Røyken videregående skole.

Læreren mente han ikke ville komme inn. «Du er for dårlig i matte», sa læreren.

Da opptaket var klart, kunne unggutten gå tilbake til læreren og fortelle at han hadde fått skoleplassen han ønsket seg. Da kom kommentaren:

«Ja-ja, dette kommer til å gå til helvete, Evensen».

– Jeg tror det lå litt humor bak, og det gikk bra.

Moren fikk det siste ordet

Tanken til Jan-Ove var at han skulle søke læreplass hos en av fabrikkene på Tofte i 1982, men her fikk han ikke siste ordet.

– Mannen til en kusine av mor jobbet i en elektrobedrift i Oslo. Da spørsmålet kom om jeg ville ha læreplass der, svarte mor at det vil han. Jeg tror hun syntes at det var greit at jeg kom meg ut i verden. Jeg var ikke så tøff i trynet da jeg dro til hovedstaden, og mor var med for å vise meg hvor jeg skulle ta buss og t-bane. Men det gikk seg fort til, og det hjalp at jeg bodde på hybel hos ei tante, sier Jan-Ole.

Kledd i lagerfrakk

Halvorsens Elektriske holdt til i en gammel bygård med tre etasjer og loft, og de unge måtte starte læretiden sin på grossistlageret. Der ekspederte de montørene som kom inn for å hente arbeidsmateriale.

– Vi var kledd opp i lagerfrakk, og løp opp og ned i etasjene. Dagene var hektiske, men jeg ble fort varm i trøya.

Jan-Ole Evensen har alltid vært i aktivitet på fritiden, og i oppveksten spilte han fotball, gikk på ski og var også innom boksing.

– Som 24-åring ble det slutt på fotballen, for da var jeg blitt pappa.

Trusler mot klubblederen

Fagforeningsmannen har vært hovedtillitsvalgt i to bedrifter, og det hele startet i turbulente tider. Jan-Ole ble ansatt hos Leithe & Christiansen i 1988. Dette var rett før det økonomiske krakket, som førte til nedbemanning mange steder.

– Hos oss ble klubblederen truet med permittering, og samtidig ble han tilbudt jobb et annet sted og sluttet. Jeg hadde ikke helt sett for meg situasjonen, men da gikk det opp for meg at jeg var nestleder og måtte trå til. Skulle jeg klare å gjennomføre en akkord, måtte jeg gå på kurs, og med kunnskapen fikk jeg også større interesse for fagforeningsarbeidet.

Med knallrød djeveldrakt på

Under storstreiken i 1996 spilte Jan-Ole Evensen en sentral rolle på flere måter. Hundrevis av elektrikere var samlet til «begravelse» foran NHO-bygget på Majorstua. Jan-Ole dukket opp som fanden sjøl i knallrød djeveldrakt, og symboliserte Nelfo. Oppgaven hans var å gravlegge tariffavtalen i ei lik-kiste som var på plass.

– Dette var såpass kreativt at vi også kom på Dagsrevyen, oppsummerer hovedrolleinnehaveren.

Et av kravene som ble innfridd var rett til etter- og videreutdanning.

– Problemet var at det fulgte ikke med penger, så vi fikk ikke mye igjen for de seks ukene vi streiket. Dette er fortsatt opp til bedriftene, så vi har stått på stedet hvil, sier Jan-Ole. Han var hos Leithe & Christiansen fram til 2004. Da skiftet han arbeidsgiver og fortsatte hos 3K Elektro fram til 2013. Der var han også hovedtillitsvalgt for de ansatte.

Utvikling i feil retning

Selv om Jan-Ole Evensen har kjempet for de ansattes rettigheter siden begynnelsen på 90-tallet, mener han utviklingen generelt har gått i feil retning.

– Tillitsvalgtoppgaven var mye mer akseptert da jeg begynte. Rollene var fordelt, og bedriftene hadde respekt for klubbarbeidet. Nå ser vi at lov- og avtaleverket smuldrer mer opp.

– Hvorfor er det blitt slik?

– Bransjen vår har hatt en eksplosiv økning i antall bedrifter i Oslo og Akershus. Da jeg begynte hadde over 50 prosent tariffavtale. Nå er vi langt under dette, og det finnes mange cowboybedrifter som motarbeider avtaleverket. Når det er mange små bedrifter, er det også vanskeligere å organisere folk, og de ansatte tør ikke å ta kampen. De er redde for å bli frosset ut.

Til daglig bistår organisasjonsmedarbeideren medlemmene blant annet når det gjelder pengekrav, sluttoppgjør, overtidsbetaling og dårlige bilordninger. Oppsigelsessaker er heller ikke uvanlig.

– Vi møter kynisme fra arbeidsgiversiden i mye større grad enn tidligere, og de utenlandske arbeiderne er aller mest sårbare og blir utnyttet. De er ofte dårlige i språk og kjenner ikke avtaleverket godt nok.

Tidligere var det stas i bli fagarbeider, men mange som velger elektrofag i dag har ambisjoner om å gå videre.

– De ender opp bak et skrivebord, sier Jan-Ole, og tenker seg om.

– I fare for å bli beskyldt for å ha et gammelmannssyn, lurer jeg på om mange er redde for å jobbe hardt og bli svette og møkkete? Nå skal det også sies at fristene blir kortere og kortere, og med dette øker arbeidspresset ute på byggeplassene. Byggherrene setter betingelsene og bransjen ser ikke ut til å ville ta tak i dette.

Stoppet innleie i Oslofjord-regionen

Evensen mener det skled helt ut når det gjelder innleie. Det var han ikke alene om. Organisasjoner innen byggebransjen gikk i 2017 sammen for å kartlegge innleid arbeidskraft. Slik kartlegging er gjennomført annethvert år fram til i fjor. Resultatet er blitt forbud mot bruk av bemanningsselskap i Oslofjord-regionen.

– Jeg er stolt av å ha bidratt aktivt til å få satt en stopper for dette, sier organisasjonsmannen. Han fortsetter:

– Innleie fra bemanningselskaper har påvirket miljøet i negativ forstand. Det er en av grunnene til at mange ser seg om etter noe annet å gjøre i ung alder. Mens kvaliteten på det fysiske arbeidsmiljøet har gått i riktig retning i min tid, har det gått stikk motsatt vei med det psykososiale arbeidsmiljø, sier Jan-Ole.

«Femi» med hørselsvern

Kravene til helse, miljø og sikkerhet er mye strengere i dag, enn da fagforeningsmannen gikk i lære. Da fikk du stempelet «femi» hvis du brukte hørselsvern.

Det har alltid vært svingninger i markedet, så dette er noe de ansatte også har lært å leve med.

– Før leide bedriftene arbeidskraft av hverandre, og samarbeidet var bedre. Nå er holdningen mer at du ikke skal hjelpe konkurrenten. Større bedrifter er også blitt konkurrert ut av «cowboysjappene». Det er fortsatt lov å leie inn folk for å sikre nok arbeidskraft, men da må det skje på en skikkelig måte, og fra produksjonsselskapet, understreker Jan-Ole Evensen.

Sport, bobil og 11 barnebarn

Hjemme i Ski lever fagforeningsmannen et aktivt liv. Han mener det er viktig å holde kroppen i form, og veksler mellom ski, sykkel og svømming. Han og kona har også stor glede av å farte rundt med bobilen og se seg om i Norge og nabolandene våre.

Fagpolitisk sitter han som vararepresentant i LO Follo etter fire år som leder. Men han har mistet troen på Arbeiderpartiet.

– Den forsvant med Gro Harlem Brundtland og markedsliberalismen. De ga fra seg kontrollen over kraften og vi mistet reguleringen av boligmarkedet. Tidligere har jeg aldri vært medlem av noe parti, men nå har jeg meldt meg inn i Rødt. Jeg er ikke enig med dem i alt, men jeg mener at det er partiet som taler arbeidsfolks sak på en best mulig måte.

Når Jan-Ole skal slappe av, ser han sport, både på arenaene og skjermen hjemme

Follo fotball er favoritten på hjemmebane, mens det er Vålerenga og Tottenham som gjelder ellers. Spenningen i Tour De France og andre kjente sykkelkonkurranser vil han også gjerne ha med seg. Selv har han syklet både Grense­rittet og Valdresrittet flere ganger.

Jan-Ole er far til to døtre, og nå har han også to barnebarn; mens han og kona til sammen har elleve.

Disse vil han gjerne se så mye som mulig til, og han koser seg med å være sammen med dem. Familien.