Eirik Dahl Viggen

edv@lomedia.no

23 år på Ila fengsel og forvaringsanstalt gjør noe med deg. Etter mer enn et halvt yrkesliv tett på gjerningsmennene bak noen av de verste forbrytelsene, fant fengselsbetjent Kjell Selvik (54) tilbake til skrivinga. I september fikk han utgitt den første diktsamlinga si på Lyrikkforlaget.

Boka med navn «God nok» handler om ensomhet, utstøting og håp. På 50 sider tas leseren gjennom en bredde av menneskelig erfaring, stemningsfullt illustrert av Karin Kolås. Det som ikke er ei utprega fengselsbok, lar likevel forfatterens faglige refleksjoner skinne gjennom, som i «Påfyll»:

Jeg trenger detfor å følemeg bedre.

Jeg trenger å få detav deg.

Det behøver ikke være stort,men ærlig.

Det kan være et blikk,et lite nikkalle trenger det.

Hjertet slår fortere,smilet dekker ansiktet,en varme brer seg i rommet.

Du ga meg det. Anerkjennelse.

Må bry seg

– Det er det mange av dem her mangler, anerkjennelse. Mange som aldri har blitt sett som barn. Vi prøver å gi dem det, forteller Selvik, som jobber som fritidsleder i fengselet.

Under framstilling på turer og andre aktiviteter på utsida av murene, er det lettere å få til den gode samtalen. Folk åpner seg. Men alle er ikke mottakelige, forteller Selvik. Mange her har en personlighetsforstyrrelse.

– De innsatte er de beste observatørene. Hvis du ikke ser dem, men bare later som, gjennomskuer de deg lett. Da har du ikke en sjanse til å nå gjennom.

På barneskolen hjemme i Rykkinn var Selvik god til å skrive. Som voksen var han opptatt med å drive et knippe platesjapper, til bransjen kollapset. Da han solgte den siste butikken i 1999, trengte han ny jobb. En kompis anbefalte å forhøre seg med et fengsel. Det første året jobbet han på Norges kanskje mest kjente korridor, Ilas avdeling G.

– Det var mye skriking. Jeg ble ikke så glad i støy etter det. Etter å ha jobbet her, setter jeg nok mer pris på de gode verdiene i livet.

Skrivegenet våkner

En dag på markatur med seks innsatte for å sette ut yngel for Oslo fiskeadministrasjon, møter han på sin gamle norsklærer. De snakker om skriving. Han får lyst til å gripe pennen igjen.

Eirik Dahl Viggen

Flere av diktene i boka blir til over et par vinterferier mens han passer på innsatte som har musikkverksted. Mens tonene fyller rommet, finner han noen løse ark. Får ordene ned på papiret.

I «Gitter» taler den innsatte, kanskje en som sitter på ubestemt tid, kanskje en av Ilas mange sedelighetsdømte: «litt feilskrudd, men bare et menneske som deg», som det står i diktet.

Det avsluttes med en påminnelse om at Norge ikke har livstidsstraff:

En dagskal jeghilse på deg, si hei,bare gi degen god klem.

Og leve livet.

– Alle er mennesker. Det er håp, det trenger i alle fall de som sitter her. Vi skal fortelle dem også at de er gode nok, sier Selvik.

Debutopplaget på 500 er nesten utsolgt, men Selvik har flere dikt på lager. Kanskje kommer en oppfølger.