Bergens-ordføreren: – Er du arbeiderklasse, er du arbeiderklasse. Du trenger ikke å snakke om det

Lene Svenning

lene.svenning@lomedia.no

Mora hans, som var renholder, lærte ham mange ting, blant annet verdien av å være fagorganisert.

– Hun snakket om det?

– Jo, hun snakket jo om det …

Han vrir seg litt på stolen.

– Poenget er: Er du arbeiderklasse, er du arbeiderklasse. Du trenger ikke å snakke om det. Du får det inn hele tiden, sant.

– På hvilken måte da?

– Det å komme hjem og se hvor trøtt og sliten hun var, for eksempel etter en oppmåling der de stadig fikk tøffere krav om å vaske mer på mindre tid.

Han puster ut.

– Sånne ting. Det er jo hverdagen din som preger deg, du setter deg ikke ned og snakker – det er sånne SV-greier.

Bakervik smiler.

Sjef i Bergen

Den 22. september ble Rune Bakervik valgt til ordfører i Bergen, etter 18 år i bystyret, seks år som gruppeleder for Arbeiderpartiet, byråd og varaordfører. Partikollega Marte Mjøs Persen overlot klubba til ham, hun har nå blitt olje- og energiminister i Jonas Gahr Støres regjering.

Kontoret i den gamle Magistratbygningen i rådhuskvartalet er elegant innredet, veggene er kremgule, gardinene hvite. Men i hjørnet bak skrivebordet har den ferske ordføreren laget seg et eget tablå. På et lite rundt bord står det ei drikkeflaske fra Arbeiderpartiet og tre krus dekorert med logoene til fotballaget Brann, hip hop-bandet Run-D. M. C. og bryggeriet Guinness. Sistnevnte tilhørte Runes tidligere sjef i Handel og Kontor.

ORDFØRER: Fra denne plassen skal Rune Bakervik lede bystyremøte i Bergen. Før satt han nede i salen.

Brian Cliff Olguin

Hele byens mann

Bakervik, eller «Bakeren», som han ofte kalles, bergensere er rause med kallenavn, stiller på jobben i nålestripet dress. Han serverer kaffe i hvitt porselen, og serviettene som følger med skillingsbollene har gullkanter. Men Bakervik er alt annet enn jålete. Morgenen etter ordførervalget tok han en kaffe på Hallvardsstuen, et lavterskeltilbud for folk som sliter med rus, drevet av Kirkens Bymisjon.

– Jeg skal være en ordfører for hele Bergen, og kanskje særlig de som trenger å bli sett, som de som går på Hallvardsstuen. Men egentlig handler det om at de er hyggelige mennesker som jeg har lyst til å prate med. En av dem hadde lagt igjen en veldig hyggelig beskjed på telefonsvareren min samme morgen, så jeg hadde lyst til å treffe ham og takke for det.

Bakervik var en av dem som var veldig skuffet over at hans eget parti ikke støttet Solberg-regjeringens rusreform.

Forhandler

Ordføreren har hatt permisjon fra jobben som leder av HKs regionkontor i Bergen. De siste seks årene har han vært politiker på heltid. Det var i HK han lærte seg å forhandle, en kompetanse han har fått god bruk i politikken. De fire partiene som styrer Bergen; Ap, Miljøpartiet De Grønne, Venstre og Kristelig Folkeparti, er i mindretall i bystyret. Da gjelder det å snakke godt med de andre partiene, blant annet for å få flertall for byens budsjett.

– Det har jeg med meg fra HK-tiden. Det lærte jeg av Jan Arve – å finne løsninger til medlemmenes beste.

Bakervik trekker fram sin forgjenger i HK, Jan Arve Sundli. Regionkontorlederen døde brått i 2010. Bakervik, som var regionsekretær på HK-kontoret, tok over roret.

– Det var veldig rart. Tungt.

Bakervik klarner stemmen.

– Ting stopper jo ikke opp, medlemmene må få hjelp. Men savnet av Jan Arve var stort.

I Sundlis gamle Guinness-kopp på bordet i hjørnet, ligger gamle-sjefens visittkort. Til minne.

EGET HJØRNE: I hjørnet bak skrivepulten på ordførerkontoret står det en rekke ting av stor symbolsk verdi for Rune Bakervik.

Brian Cliff Olguin

Dugnad og borettslag

Bakervik meldte seg inn i Arbeiderpartiet på arbeidernes dag i år 2000. FrP gjorde det godt på meningsmålingene, for godt, mente Bakervik. Han kjente at det var på tide å ta i et tak. Partivalget var slett ikke tilfeldig.

– Jeg har alltid heiet på Arbeiderpartiet – jeg kommer fra arbeiderklassen.

Bakervik er vokst opp i drabantbyen Fyllingsdalen, i «Hjalmaren», Hjalmar Brantingsvei.

– Jeg bodde i borettslag, vi jobbet dugnad – det var et hedersbegrep. Det var sosialdemokrati på sitt beste. Dette var på 70-tallet, i et Norge som fremdeles ikke var veldig rikt.

Bakervik bodde i en blokkleilighet sammen med mor, som jobbet som renholder i kommunen, på ulike skoler og på rådhuset. Jobben ble stort sett gjort på ettermiddager og kvelder.

– De som vasket skulle ikke synes den gangen.

I dag er renholderne i rådhuset ansatt i full stilling. Bergen har ansatt egne renholdere etter hvert som kontraktene med private selskap har utløpt, forteller Bakervik. Målet er å få folk i hele, faste stillinger.

– Det er måten vi endrer Bergen på.

Ordføreren husker godt at han var med mora si på jobb i rådhuset, de lange korridorene med rekker av cellekontor, lukten av askebegrene mora måtte tømme.

– Jeg visste at det var en viktig bygning. Han som var sjåfør for ordføreren bodde i oppgangen vår – det var stort.

Klump i magen

Men hvordan oppdager en unge at han tilhører arbeiderklassen, at det er forskjell på folk?

Bakervik tenker tilbake på ungdomsskoletida, da var han en litt stille og forsiktig hip-hop’er.

En dag ble skattelistene offentliggjort. Elevene snakket om hvor mye både egne og andres foreldre tjente.

– Det synes jeg var veldig … Da hadde jeg noen opplevelser der som var ganske tøffe, fordi at jeg opplevde at de pratet veldig om … ja, hva tjener Rune og de, sant. Du får klump i magen og føler på et stort ubehag.

– Hva er den klumpen i magen?

– Ja, kanskje litt skam, litt flaut.

ÆRVERDIG: Ordførerens kontor ligger for tiden i den stilfulle og gamle Magistratbygningen i Bergen.

Brian Cliff Olguin

Nei til «plate- og sveis»

De aller fleste guttene i klassen skulle gå på «plate- og sveis» på videregående. Men det var ikke noe for Bakervik, han syntes ikke at han mestret verken tresløyd eller metallsløyd særlig godt. I stedet så han for seg et år på handel og kontor-linja, så kunne han sikkert få jobb i kommunen etterpå. Det synes en av kameratene var en så dårlig plan at han ringte på Bakerviks dør for å ta en alvorsprat. Uten at det hjalp.

Ordføreren ler.

Det var veldig gøy på handel og kontor-linja, synes han. Bakervik hadde praksis i bank, kanskje det kunne være noe? Han tok to år til på skolen, og ble blåruss våren -89. Så fikk han jobb som landmålerassistent i kommunen. Og siden Bakervik hadde lært at man skulle være fagorganisert når man kom ut i arbeidslivet, tok han kontakt med den tillitsvalgte allerede første arbeidsdag. Men der fikk han beskjed om at landmålerassistenter ikke trengte det.

– Det var mitt første møte med en tillitsvalgt – men han ville ikke ha medlemmer.

Bakervik rister på hodet.

Heia Brann

Etter to år i jobben, dro Bakervik i militæret. Da han kom hjem, begynte han å studere samfunnsvitenskap. Samtidig jobbet han på en fritidsklubb. Denne gangen fikk han bli medlem og tillitsvalgt i det som het Norsk Kommuneforbund. Han og kollegene tok kampen for å bli fast ansatt – fram til da hadde de gått på halvårskontrakter.

Bakervik begynte på hovedfag i sosiologi, men gjorde seg aldri ferdig. Engasjementet tok andre veier. Han ble leder i supporterklubben til Brann, jobbet på en bolig for psykisk utviklingshemmede, og som lærervikar på en skole.

– Jeg hadde masse jobber, men var ikke fast noe sted.

Så dukket det opp en stillingsannonse som organisasjonsmedarbeider i Handel og Kontor. Det var midt i blinken.

– Jeg fikk jobbe med det jeg brenner for, en jobb hvor det er lett å se nytten av det du gjør.

HJERTET I BRANN: Rune Bakervik har en fortid som leder i fotballaget Branns supporterklubb. Han elsker å være på stadion, der er han bare Rune.

Brian Cliff Olguin

En sjel og en skjorte

Etter et par år ble Bakervik regionsekretær på Bergenskontoret til HK, og siden altså regionkontorleder. Ved siden av en krevende jobb og en stigende karriere i politikken, tok han videreutdanning i både arbeidsrett og ledelse.

– Den gangen var jeg jo bare en sjel og en skjorte.

I dag har han flere å tenke på. For noen år siden møtte han Vivian på fest. De kommer fra samme borettslag og hadde alltid visst om hverandre. Etter å ha brakt på det rene at hun ikke var gift og fått greie på hva hun jobbet med, stilte Bakervik et essensielt spørsmål: Er du fagorganisert?

Det var hun heldigvis. Og snart var de et par.

Siden har de blitt gift og har fått barn – Lykke Elida har blitt sju år. Den lille familien bor på Nordnes i Bergen, i gangavstand til både skole og jobb for dem begge.

– For oss handler det om prioritering. Vi vil ikke bruke tid på å sitte i bilkø fram og tilbake til jobb.

I stedet møtes Bakervik og kona på kaffebar på vei hjem fra jobb, hver dag, før de henter datteren på skolen. For ettermiddagen og kvelden tar dem fort med handling, matlaging og leksehjelp – og kveldsarbeid. Mange vil ha en bit av ordføreren.

– Da snakker vi om dagen, tanker og planer, spiller ball med hverandre. Det er en god kvalitet.

Verdens beste jobb

Ordføreren viser oss rundt i Magistratbygningen, hvor han og staben holder til mens rådhuset blir pusset opp. I første etasje ligger vigselsrommet. Her har selv viet mange par, og gleder seg til flere seremonier.

– Det er en av de kjekkeste oppgavene.

På den andre siden av plassen ligger Gamle Rådhus. Navneskiltet hans er fortsatt på plass på første rad i bystyresalen. Sist det var møte her, måtte de 67 bystyremedlemmene forlate lokalet i hui og hast. Det var den 12. mars 2020. Men snart skal bystyret samles fysisk igjen. Rune Bakervik skal innta en ny plass i salen, den ferske ordføreren skal lede sitt første fysiske bystyremøte i Norges nest største by.

– Jeg har verdens beste jobb.