Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

Det overrasker ikke når Ole Mikalsen (56) sier at han var sjenert som ung. At han var blant dem som gikk rundt i gangene på ungdomsskolen med blikket ned i bakken. At han brukte mest tid inni sitt eget hodet og at han selv oppfattet det som at han ikke gjorde noe særlig inntrykk på de rundt seg. For han er ikke den som tar ordet nå heller. Som avslører at han kjenner seg igjen i komplimentene kollegaene hans kommer med om ham. Som tenker før han snakker.

Det som kommer ut av Mikalsens munn er gjennomtenkt der han sitter på hjørnekontoret sitt i Åsane og Arna barnevernstjeneste utenfor Bergen. Det kan virke som Ole Mikalsen ikke helt forstår hvorfor Fontene vil snakke med han. At han har vært frontmannen for FO-erne da Samnanger-saken herjet i vår, har han ikke helt tatt innover seg.

Mikalsen er som oftest rolig og glad, men noen ganger kan det storme på innsiden.

Helge Skodvin

Stormen i Samnanger

Helt siden barnevernslederen i Samnanger barnevernstjeneste måtte gå av på midten av 2010-tallet, har det stormet rundt barnevernet. I 2013 begynte 200 innbyggere å ta til gatene for å protestere mot det de opplevde som forhastede vedtak fra barnevernet.

I etterkant har flere rapporter avdekket svikt og grove feil. Det er blant annet flere søsken som er blitt splittet uten at det har vært noe godt grunnlag for å gjøre det.

I mai ba formannskapet advokatfirmaet Elden om å utrede muligheten for å starte et søksmål mot den tidligere barnevernslederen. Både FO sentralt og tillitsvalgt Ole Mikalsen mente at det var den politiske ledelsen i kommunen som hadde det ansvaret. Nå har advokatfirmaet kommet fram til at søksmålet bør droppes.

Kviet seg

«Utrolig tøff som har vært ansiktet utad i den saken, tydelig overfor medlemmene, god til å formidle informasjon til oss, stødig i stormen». Godordene fra kollegaene er mange.

Mikalsen var veilederen til Sandra Bartz. I dag jobber de vegg i vegg. – Ole er faglig dyktig og nøye. Samtidig er han en veldig hyggelig mann som tok meg imot med åpne armer, sier Bartz.

Helge Skodvin

Før sommeren brøt Samnanger kommune samarbeidet med Bergen. Det betyr at medlemmene Mikalsen er tillitsvalgt for ikke lenger vil ha ansvar i Samnanger om et års tid.

– I vår var det flere av de ansatte som kviet seg for å ta saker fra Samnanger, sier Mikalsen.

Noen gikk så langt som til å tenke over om de i det hele tatt orket å jobbe i barnevernet. De som tenkte på å slutte, forsøkte Mikalsen å roe ned og oppmuntre.

Et barnevern i krise

Etter å ha vært tillitsvalgt i sju år, er Mikalsen vant til å være der for de ansatte som trenger det. En man alltid kan betro seg til og søke råd hos, sier en kollega.

Barnevernet omtales ofte som at det er i «krise». Mikalsen har inntrykk av at barnevernet har vært mye mer omdiskutert de siste årene.

– Mange mener at noe må gjøres med barnevernet. Jeg advarer mot å legge det ned. Vi har et godt barnevern, men det er ikke perfekt. Så vi må jobbe for at det skal bli enda bedre.

– Hva skal til for at det skal bli bedre?

– Vi må bli flinkere til å dokumentere, slik at vi kan bli ettergått. Og så må det forvaltningsmessige bli bedre. Vi hører mye om at vi har dårlig tid til å skape relasjoner. Det er noe i det. Bedre systemer vil frigjøre tid og gi andre gevinster. Økt kompetanse trengs også. Vi jobber i et komplekst felt og klarer ikke jobben alene. Og så må turnoveren ned slik at de erfarne medarbeiderne blir værende.

Mikalsen trives godt i barnevernet, men mener det er mye som fortsatt kan bli bedre.

Helge Skodvin

Forsto ikke signalene

I sommer hadde Mikalsen ansvaret for 18 barn. To ansatte sluttet og det førte til flere saker på han. Det er slikt som kan gjøre ansatte utbrente. Han har selv vært der flere ganger.

Første gangen forsto han ikke signalene. Det var starten av 90-tallet og Mikalsen jobbet i sosialtjenesten hvor han skrev vedtak om sosialstønader. På hjemmebane ble det mye nattevåk med en nyfødt sønn. Det ble for mye på en gang.

Han merket det på hukommelsen. Han kunne treffe mennesker han trodde han ikke hadde møtt før, men som det viste seg at han hadde snakket med. Mikalsen var sykmeldt i fem måneder den gangen. Siden har han vært sykmeldt flere ganger. Alltid har det vært samme årsak: For stort arbeidspress. Og hver gang har han kjent på det ved at hukommelsen har sviktet.

– Hvis jeg i dag merker at husken svikter, må jeg redusere antall oppgaver. Og så må jeg bli flinkere til å avslutte en oppgave før jeg starter på neste.

– Føles det som et nederlag å bli utbrent?

– Ja, det er store krav til oss i jobben, og vi stiller store krav til oss selv. Sosionomer jobber mye med å lære andre å trekke grenser rundt sine liv. Da må vi selv klare å trekke grenser rundt våre liv slik at vi klarer å hjelpe andre, sier Mikalsen.

– Ta vare på deg selv og flokken

Mikalsen har slitt med å legge jobben fra seg før han drar hjem, men han har blitt flinkere.

– Jeg drar på ferie nesten hver ettermiddag, sier han og sikter til småbruket han kjøpte sammen med samboeren for fem år siden. Stedet og det praktiske arbeidet som følger med, hjelper han med å koble av.

På småbruket er det nok å holde på med. For øyeblikket er det skiferlegging på låvetaket som opptatt det meste av fritiden til Mikalsen.

Helge Skodvin

– Du klarer ikke å ta vare på egne barn hvis du bare går rundt og tenker på de andre barna. Klarer du ikke å legge jobben til side, sliter du deg ut.

For å unngå utbrente ansatte mener Mikalsen man er avhengig av ledere som er tydelige på at man bør og skal logge av og dra hjem.

– Hvilke råd har du til ansatte som kan risikere å slite seg ut?

– Jeg har ikke troen på råd som ikke er forankret i personen det gjelder, men et viktig råd er likevel å ta vare på deg selv og flokken din.

– Har du selv vært flink til å være der for dine barn?

– Nei, det tror jeg ikke alltid jeg har vært like flink til.

Brukte jobben til å koble av

Mikalsen kan angre på de sene kveldene på jobb. Tiden vekk fra familien som gikk med på å gjøre noe som ikke var akutt og som kunne ventet til dagen etter.

Selv om han kunne vært mer til stede, forsøkte Mikalsen alltid å gjøre det beste for barna. Da han ble skilt, hadde han barna annenhver helg og en gang i uka, slik at de fikk det mest mulig stabilt. Selv hadde han det tøft. Særlig tungt var det da han satt alene igjen søndag kveld etter en helg med barna.

– I den perioden brukte jeg jobben som avkobling. Den arenaen jeg hadde kontroll på, ble veldig viktig.

Bygget seg opp et nytt liv

Mikalsen har forlatt kontoret sitt og lagt bak seg shoppingmekkaet Åsane Storsenter. Han er på vei hjem til småbruket han kjøpte med samboeren for fem år siden. Mens han sitter bak rattet, skjer det noe. Han snakker mindre om jobb og mer om det som har foregått på hjemmebane. Skilsmissen fra moren til hans fire barn og de 12 årene han levde alene etterpå.

– Det var en tøff overgang. Det var ensomt å bo alene og være ansvarlig for å ta kontakt med mennesker og være noen for vennene mine.

Selv omtaler han skilsmisse først som en krise, så moderer han det til en omveltning, men legger til:

– En krise er jo ikke en katastrofe nødvendigvis. Det gir enorme muligheter til å bygge noe nytt uten at jeg anbefaler andre å gjennomgå en skilsmisse.

Sakte, men sikkert har Mikalsen bygget seg opp et nytt liv. Eneboligen der barna vokste opp er historie, de har flyttet ut og vekk, og Mikalsen har flyttet ut på landet med en samboer han trives godt med. Han tenker ofte på dem. Særlig i sommer, etter at de mistet moren sin.

– Vi hadde vært skilt lenge, men det er likevel en sorg. Ikke minst kjenner jeg på ungene sin sorg.

En ny boltreplass i landlige omgivelser er en av mange endringer i Mikalsens liv de siste årene.

Helge Skodvin

Trekker inn privatlivet

Det hender at Mikalsen bruker sine egne erfaringer i møte med fosterfamiliene han har ansvar for.

– Mine erfaringer som far, er ikke så ulike de jeg møter på i jobben. Vi vil alle gjerne det beste for ungene våre. De fleste av oss har kjent på angsten for at det ikke skal gå bra med dem og gleden når det går bra. Selv om vi har ulike utfordringer, har vi alle utfordringer, sier han.

– Samtidig kan jeg ikke ta med sorgene mine og velte de over på dem. Trekker jeg inn privatlivet mitt, tenker jeg at det må ha en relevans.

Mikalsen er ofte ute å følger opp fosterbarn og fosterfamilier. – Jeg blir fort rørt hvis noen får til noe. Hvis et av fosterbarna presterer godt på en prøve på skole for eksempel, sier han.

Helge Skodvin

Framme på fristedet

Etter en halvtimes tid svinger Mikalsen inn på en grusvei som leder fram til småbruket.

– Denne utsikten møter meg hver dag når jeg kommer fra jobb, sier Mikalsen.

Foran panseret brer det seg grønne lunger så langt øyet kan se. Utenfor blikkboksen klinger det jevnt fra flaggstanga. Suset i trærne høres så vidt. Ellers er det helt stille.

Når Mikalsen har kommet ut hit etter jobb i sommer, har han skiftet til shorts og tråkket barbeint rundt i gresset. Ellers har han jobbet med låvetaket. 2500 takstein på 3,5 kilo per stykke og utallige turer opp og ned stigen.

– Det krever ikke så mye tankevirksomhet å legge skifer så jeg kan la tankene flakse. Samtidig krever det såpass mye av meg at jeg holder meg opptatt, sier Mikalsen.