Mette Nord

Fagforbundet registrerer en økt bevisst tildekking av lønnstyverier. Dette skjer gjennom bruk av pynteord som underbetaling, betaling under tariff – i tillegg til stadig nye unngåelser av arbeidsgiveransvar. Lønnstyverier får lavere oppmerksomhet av kontrolletatene enn for eksempel brudd på utlendingsloven og hvitvaskingsloven. Det er fagbevegelsen som må bringe inn lønnstyverisakene til rettsapparatet, slik Fagforbundet måtte i Alerissaken/Stendisaken. Nå nylig har det danske fagforbundet 3F opprettet en stor lønnstyverisak mot Adecco.

p

Et enkelt google-søk på «Wage Theft» gir 5.930.000 treff. Economic Policy Institute i USA rapporterte i 2017 om lønnstyveri for 2 milliarder dollar i årene 2015–2016. Ofrene for arbeidsgivernes lønnstyveri var arbeidere på minstelønn. I Australia ønsker Labour kriminalisering av lønnstyveri, med straff for arbeidsgiverne tilsvarende straffen som gis til ansatte som stjeler fra arbeidsgiverne. I Australia er denne straffen på inntil 10 år.

Stadig flere arbeidsgivere dytter og stanger mot lovverkets ytterkant. Et økende antall av dem beveger seg også over til den svarte og straffbare siden av arbeidsmarkedet.

Disse næringslivsaktørene tenker hverken på anstendighet eller etikk. Hensynet til egen fortjeneste feier de fleste etiske retningslinjer av banen. De stjeler fra arbeidstakernes lønn, ser bort fra overtidsbetaling, lovpålagte pauser og konfiskerer tips. Kriminologiprofessor Paul Leighton ved Eastern Michigan University inkluderer også manglende pålagt pensjonsinnbetaling, gratis arbeidstøy og bruk av enkeltpersonforetak i sin definisjon av lønnstyveri.

Den norske arbeidslivsmodellen er også et godt etisk verktøy

Yrkesetiske retningslinjer har styrket og profesjonalisert arbeidslivet vårt, og disse moralkodene er en av forutsetningene for tilliten oss imellom. Vernepleiere, sykepleiere, lærere – alle har et sett av regler som må følges i yrkesutøvelsen. Unntaket her er arbeidsgivere – eller for noen bedre kjent som gründere og entreprenører. Man kan starte en bedrift og ansette arbeidsfolk uten selv å kunne noe som helst. Det stilles ingen krav og forutsetninger til kunnskap om – og forståelse av – lov- og regelverk, sikkerhetskrav, skatteregler, regnskapsprinsipper og så videre. Man kan nærmest fritt eksperimentere med arbeidsfolk sin helse, arbeidsmiljø og rettssikkerhet. Potensielle arbeidstakere har heller ingen tilgang til nødvendig informasjon som kan fortelle dem hvilke arbeidsgivere man bør styre unna, selv om både liv og helse står på spill.

Vi har en regjering som baserer sin politikk på individets rett til frie valg, men som nekter oss tilgang til nødvendig informasjonsgrunnlag for de valgene vi må ta. Arbeidstakere, forbrukere og innkjøpere hindres i å ta informerte valg. Dette begrunnes med – eller skjules bak – argumentet om og hensynet til virksomheters konkurransevilkår.

p

Forbrukere, arbeidstakere og innkjøpere har behov for å kunne velge bort virksomheter som bryter loven og som opptrer uetisk. Eksempelvis arbeidsgivere som stjeler av lønningene og som tar lett på arbeidstakernes sikkerhet, eller virksomheter som unnviker skatt, ikke tar miljøhensyn og som bryter menneskerettigheter. For å kunne ta informerte valg, må slik informasjon være lett tilgjengelig og gratis – for eksempel på hjemmesidene til alle statlige tilsyn. Forskning på økonomisk motivert kriminalitet viser entydig at åpenhet om og offentliggjøring av lovbruddene har den mest avskrekkende effekten.