LENE SVENNING

lene.svenning@lomedia.no

MARTIN G. SLØRDAL

martin.slordal@lomedia.no

«Eg e født her, faktisk!» sier Marianne Chesak, nyvalgt fylkesordfører i Rogaland, og slår ut med armene på kontoret sitt.

Én ting er å mene at man er som skapt for en jobb, men seriøst? Til vi kommer på at vi befinner oss på det som bare kalles «det gamle sykehuset» i Stavanger. Å være født her har nok Chesak til felles med flertallet av innbyggerne i byen.

P

Det var nettopp flertallet som sørget for at Marianne Chesak endte opp som ordfører i hjemfylket sitt. De siste fire årene har hun vært fylkesvaraordfører, men som representant for det største partiet, Arbeiderpartiet, ble hun sjefen i koalisjonen som består av de samme som før; Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre – pluss Miljøpartiet de grønne.

– Ikke bompengepartiet?

– Nei, vi trengte ikke det, heldigvis!

Godt trent i forhandlinger

Det er en grunn til at vi spør. For det var nettopp i Rogaland det såkalte «bompengeopprøret» startet. Innbyggere som raste over økte bompengepriser fikk nasjonal medial oppmerksomhet.

– Vi skal nå målene i Paris-avtalen, men vi må lytte til protestene. Økte bompengepriser er en ekstra belastning for de som har minst fra før. Men det er god fordelingspolitikk å ha et godt kollektivtilbud med lave priser, sier fylkesordfører Chesak.

Selv har hun solgt bilen, og sykler til jobb.

Ennå er ikke bymiljøavtalen i Rogaland, som handler både om bompenger og kollektivtrafikk, ferdig forhandlet. Det blir en av Marianne Chesaks oppgaver som fylkesordfører. Heldigvis har hun mye trening i forhandlinger. Det har hun fått i HK, som tillitsvalgt i Rogalands avis, mest som regionsekretær og leder på HKs regionkontor i Stavanger. De siste årene har hun hatt permisjon fra regionkontorleder-jobben.

Saken fortsetter etter bildet:

Marianne Chesak kommer selv fra trange kår.

Martin Guttormsen Slørdal

– Bedre bakgrunn kunne jeg ikke ha hatt. Forhandlinger handler om å finne gode løsninger når ting har låst seg, sier hun og legger hendene rundt et Figgjo-kaffekrus som er dekorert med de tre sverdene som symboliserer slaget i Hafrsfjord, ikke langt utenfor Stavanger.

Trusler og trakassering

Det er å håpe at forhandlingene om bymiljøvtalen ikke ender like blodig som i 872, da Harald Hårfagre kjempet mot vikingkongene. Så langt har omstendighetene ikke vært helt uten dramatikk. Berørte ordførere i fylket har opplevd å bli truet og trakassert. Heller ikke Marianne Chesak har gått helt fri. Hun har fått meldinger om at hun skal brenne i helvete, og mottatt trusler om at folk skal komme hjem til henne og demonstrere i hagen.

– Da måtte vi ta en prat med ungene om hva de skulle gjøre hvis det skjedde, forteller hun.

Gå bort fra vinduet og ring mamma, var beskjeden til dem.

– Det er litt ubehagelig, og det kan bli belastende for ungene. De to eldste på 16 og 17 år har fått kommentarer fra voksne. Men de støtter meg. Det gjør mannen min også, men han er født positiv, ler hun.

Rørt til tårer av politikk

I tillegg til veier og kollektivtransport er videregående skoler en del av fylkeskommunens portefølje. Nylig satt Marianne Chesak i gymsalen på en av Stavangers videregående skoler, som forelder til en fersk førsteklassing. Hun hørte rektor snakke om at skolen tilbød gratis skolemat og at de skulle arrangere en temadag om psykisk helse. Det var nesten så Chesak fikk tårer i øynene av sin egen politikk.

– Satsing på videregående utdanning og å skaffe elever læreplasser har vært kampsak nummer én. Rogaland er best i landet på læreplasser, 81 prosent av elevene får læreplass. Det er bra, men ikke godt nok, sier hun.

Fylket er tredje best når det gjelder å få elever til å fullføre videregående skole.

– Det er så tilfredsstillende å få gjøre en forskjell, sier hun.

Elsker utfordringer

Å bli fylkesordfører sto ikke på Marianne Chesaks liste over ting hun vil gjøre før hun dør. Det er bare fem år siden hun ble spurt om å være fylkespolitiker for Arbeiderpartiet.

P

– Jeg elsker utfordringer, jeg kunne ikke si nei til det, sier hun.

Etter fire år som fylkesvaraordfører, bestemte Chesak seg for å ta gjenvalg. Det gjør bare tre av ti kvinnelige politikere. Og småbarnsmødre er underrepresentert i politikken, det er et problem, framholder hun.

– Jeg vil vise at det går an. Det er mitt ansvar å sørge for at jeg har lyst til å fortsette. Jeg må selv sørge for at det er en viss balanse mellom arbeid og fritid. Politiske verv er ikke omfattet av arbeidsmiljøloven, jeg må selv styre arbeidstida. Det er store forventninger til hva jeg skal være med på, så jeg må være ekstremt bevisst på hva jeg bruker tida mi på, sier hun.

For det er ikke til å stikke under en stol; vervet
hennes betyr lange arbeidsdager, med både reising og kveldsarbeid.

– Jeg har aldri jobba mer i hele mitt liv!

300 par sokker

Marianne Chesak har fem unger fra 4 til 17 år. Og visst har hun en mann, men ærlig talt, hvordan får hun hverdagslivet til å gå opp?

– Jeg har blitt flinkere til å akseptere rot. Jeg går glipp av tv-serier, jeg er mindre sammen med venner enn før, og jeg har lagt bort ambisjonene for hagen. Målet mitt er å ha to frikvelder i løpet av uka, sier hun.

Når hun er hjemme er Marianne sammen med familien, og lager mer enn gjerne mat. Og når de minste barna har lagt seg, går hun til vaskerommet og parrer sokker. I løpet av en måned parrer hun 300 par, har hun regnet ut.

– Selv om det er mange sokker, tenker jeg aldri at jeg har mange barn. Jeg tenker at livet er rikt, sier hun.

Hun er kjent for å være svært energisk. Et atomkraftverk, kaller bestevenninnen henne.

Marianne avviser ikke påstanden.

– Jeg er født sånn. Noen finner energi i sofaen, jeg finner energi i å gjøre ting jeg liker, som å jogge, sykle, og å drive med styrketrening. Da får jeg «renset» hodet, får ut stress, og jeg blir glad av det, sier hun.

Hjemme hos familien Chesak må ungene bidra. Matpakkene må de smøre selv, det er det bare 4-åringen som slipper, og alle har faste oppgaver i hjemmet.

– Vi er et lag hvor alle må bidra. Vi har ikke så mange regler, men de vi har, må følges, sier hun.

Trange kår

Selv er Marianne vokst opp i et hjem med mor, far og en eldre søster. Begge foreldrene tilhørte den radikale venstresida, og faren var tillitsvalgt i «oljå». Da Marianne var seks år, skilte foreldrene lag. Søstrene ble boende hos mor, som begynte å studere. Blokkleiligheten de flyttet til var trang, økonomien likeså.

– Vi hadde ikke bil, og vi hadde ikke råd til ferier. Jeg lærte at ost og peanøttsmør var dyrt. Men vi hadde det fint for det, og det var hos oss vennene våre samlet seg, sier hun.

Marianne jobbet ved siden av skolen fra hun var femten. Slik hadde hun nok til lommepenger, og kunne selv betale for å være med i korpset.

– Jeg irriterer meg over prisnivået på en del fritidstilbud. Mange er så dyre at det er ekskluderende.

– Hva gjør fylkesordføreren med det?

Marianne Chesak forteller at fylkeskommunen tilbyr både enkeltpersoner og skoler gratis lån av utstyr til mange ulike fritidsaktiviteter. Det står ikke på det.

Saken fortsetter etter bildet:

SJEF: Etter fire år som fylkesvaraordfører i Rogaland, tar Marianne Chesak over lederrollen og ordførerkjedet.

Martin Guttormsen Slørdal

Faren hennes giftet seg på nytt. Skuespilleren Kristoffer Joner ble Mariannes stebror, han er også kjent for å ha gått inn i lokalpolitikken i Stavanger, også han for Arbeiderpartiet.

– Var det du som fikk ham inn i politikken?

– Ja. Jeg var så lei av å krangle med ham. Nå gidder jeg ikke å diskutere mer med deg før du melder deg inn i et parti og gjør en innsats, sa jeg til ham. Så gjorde han det, da.

Joner sitter gjerne barnevakt hjemme hos Chesaks. Han lager stort sett Toro-mat til middag, til stor begeistring fra ungene – det får de nemlig ikke ellers.

Måtte droppe trompeten

Marianne engasjerte seg tidlig i politikken. Da hun var 17 år ble hun leder av AUF, Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, i Rogaland. Men det var musikken som var viktigst. Marianne gikk musikklinja på videregående, hun spilte trompet. Planen var å bli musikkpedagog. En øresykdom satte en stopper for det, hun ble anbefalt å slutte å spille. Etter to operasjoner er hørselen dårligere, men plagene ikke borte. Vind og vann kommer rett inn i øret, trommehinnen dekker ikke godt nok, og det er litt ubehagelig å fly. Marianne tar det med det gode.

– Jeg kan legge meg med det gode øret ned, da hører jeg mindre og sover bedre, smiler hun.

Hun droppet musikklinja og reiste til USA. Her jobbet hun som au pair en stund, senere som dessertkokk. Marianne kan fremdeles imponere med crème brûlée i ulike varianter og parfaiter av ulike slag.

Et vink fra Sauda

Da hun kom hjem til Norge flyttet hun etterhvert til Bergen hvor hun studerte psykologi og IT. Det var her hun traff amerikaneren Joe. Marianne og Joe var kjærester i et år, så måtte han hjem til USA. Marianne ristet av seg kjærlighetssorgen. Hun bodde i Skottland en stund før hun dro hun hjem til Stavanger. Her fikk hun fast jobb i Rogalands Avis, etablerte seg og fikk to døtre. Men sju år etter at Joe reiste, var Marianne blitt singel. Gamlekjæresten tok kontakt. «Hvor er du nå?», skrev han i en e-post.

Saken fortsetter etter bildet:

UTFORDRENDE: Marianne Chesak hadde ingen planer om en karriere i politikken. – Jeg elsker utfordringer, sier hun.

Martin Guttormsen Slørdal

– Jeg var i Sauda på jobb. «Jeg har funnet et web-kamera i Sauda. Gå ut og vink til meg», skrev han.

Så der sto hun, på torget i Sauda, og vinka til Joe i Washington D.C. Snart reiste Marianne til USA på besøk, det ville være så kjekt å se ham en gang til.

– Det var akkurat som om vi aldri hadde vært fra hverandre, forteller hun.

Joe Chesak ble med hjem til Stavanger. I dag har de vært gift i 13 år.

På sparket

Inne på det bokstavelig talt grå fylkeskommunale kontoret – både vegger, gulv, bord og stoler er grå – viser Marianne Chesak fram fylkesordførerkjedet. Var det dette hun så for seg da hun vokste opp? Absolutt ikke, forstår vi. Men hun har ambisjoner? For ikke mange år siden var hun jo også en aktuell kandidat da HK trengte en ny nestleder.

– Var jeg det? Det hadde jeg nesten glemt. Noen spilte vel inn navnet mitt, men hvor kom det ifra, sier hun og ser spørrende ut.

– Hvor går veien etter fylkeskommunen?

– Jeg tar ting som de kommer, så hvem vet, sier hun med et smil.