Morten Hansen

morten.hansen@lomedia.no

Mandag morgen. Noen timer før Spekters årskonferanse, slo Anne-Kari Bratten, arbeidsgiverorganisasjonens administrerende direktør, fast i NRK:

– Hvis ikke arbeidstidsbestemmelsene blir endret, vil vi ikke ha nok arbeidskraft til verken velferdstjenestene eller til de som driver økonomisk verdiskaping.

Bratten viste til at hele 60 prosent av befolkningen heller vil ha fri på fredag fremfor 20 prosent lønnsøkning.

– Hvem skal betjene velferdsstaten hvis alle skal ha fri på fredag, spurte Bratten.

Det er dette årets spekterkonferanse problematiserer. Og skal man tro en del av innlederne, står utfordrerne i kø.

Velferdsstaten ikke konstant

Jon Hippe, forsker og daglig leder i Fafo, peker på fire utfordringer som velferdsstaten står overfor: beholde flest mulig lengst mulig i arbeid, hvordan sikre et økt arbeidstilbud, hvordan organisere velferdstjenester i neste fase og hvordan håndtere utfordringene med de ulikhetene som skapes i arbeidslivet.

– Velferdsstaten settes under press av flere grunner. Blant annet av aldrende befolkning, innvandring i ulike former og finanskriser rundt oss, sier Hippe.

Han mener løsningen ikke er å tro at velferdsstaten er en fastslås, gitt, størrelse, men er under stadig utvikling. Forskningssjefen slår fast at de siste 20 årene har markert et grunnleggende veiskille i velferdsstaten. Han tror velferdsstaten også kan klare å takle utfordringene som ligger foran oss.

– Velferdsstaten har vist seg omstillingsdyktig. Spekter er et ektefødt barn av denne omstillingen, konstaterer Hippe.

Han trekker fram post, tele og tog som eksempler på at det offentlige har gått ut i markedet. Omorganiseringen av helsesektoren er et eksempel på det motsatte – markedet har kommet inn i offentlig sektor.

– I løpet av denne perioden er det ansatte i offentlig sektor som har stått for mest omstilling – ikke privat sektor.

Kontrollert innvandring

Grethe Brochmann er leder for Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Hun ledet utvalget som i 2011 utarbeidet NOUen «Velferd og migrasjon».

Brochmann slår fast at innvandring, både flyktninge- og arbeidsinnvandringen, skaper utfordringer for den norske velferdsstaten.

– Kontrollert tilgang til medlemskap – altså innvandringskontroll – og likeverdig inkludering av de som faktisk slipper inn, er grunnleggende elementer i en velfungerende velferdsstat, sier Brochmann.

Hun mener Norge har gitt fra seg noe av kontrollen på innvandringen, gjennom EØS-avtalen. Brochmann slår fast at den norske modellen er sårbar ved at den blant annet er universell.

– Den forutsetter likebehandling, har kort opptjeningstid og høye ytelser Og fører til at man kan eksportere trygdeytelser, sier hun.

Professoren er likevel optimist på vegne av modellen.

– Den er robust og det tror jeg den vil fortsette å være, sier Brochmann.

Hun er nøye med å understreke at innvandring, når den er kontrollert, representerer en mulighet ved å tilføre arbeidskraft og kompetanse det er mangel på.

Det forutsetter imidlertid integrering, og at innvandrere deltar i arbeidslivet. Det er avgjørende å øke yrkesaktiviteten blant innvandrere generelt. Både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden har et ansvar for å bidra til kvalifisering, aktivisering og tilrettelegging, sier Brochmann.