TERJE I. OLSSON

frifagbevegelse@lomedia.no

Generalsekretær Safia Parvin i tekstilarbeiderforbundet i Bangladesh (National Garment Workers Federation – NGWF) er utålmodig når Frifagbevegelse møter henne i Berlin torsdag 23. april - nøyaktig ett år etter den grusomme hendelsen på Rana Plaza like utenfor hovedstaden Dhaka. 1.138 døde, over 2.500 skadde. Det ble lovet støtte og hjelp til etterlatte og skadde. Det skulle opprettes et hjelpefond på minimum 40 millioner dollar. Og det skulle skje raskt.

– Hør godt etter, sier Safia Parvin, hittil er det bare kommet inn i underkant av 15 millioner dollar, langt under halvparten av det som var minstemålet. Vi er vitne til enorme tragedier. Familier mistet sine forsørgere, andre sitter tilbake med skadde som måtte amputere kanskje et ben eller to, eller armer. De som før bidro til husholdningen sitter tilbake som krøplinger som må forsørges av familiemedlemmer som stort sett er uten arbeid. Det er fryktelig, sier hun.

VIDEO:

En liten, men modig kvinne

Tekstilarbeidernes talskvinne er en liten, vever kvinne, ikke mye over 150 centimeter. Hun snakker lavt, men inntrengende, og hun levner ingen tvil om hva som er budskapet.

Nå er hun på rundreise i Tyskland som er et av de største og viktigste markedene for billigklær fra Østen, spesielt fra Bangladesh. Tyske butikker som KiK, Aldi, NKD, Adler osv tilbyr klær til spottpriser. En hver kan tenke seg hva som blir igjen til syerskene og arbeiderne i Bangladesh når de ulike omsetnings- og distribusjonsleddene har forsynt seg.

Men fru Parvin nøyer seg ikke med å kritisere de ulike selskapene. Hun retter også fingeren mot forbrukerne og mot fagbevegelsen. Hun krever forståelse, hjelp og støtte.

Billigklær har sin pris

–Forbrukere i rike land i Europa og USA må innse at også klær koster, og spesielt må de skjønne at billige klær også har sin pris, sier hun.

Safia Parvin er opptatt av å bygge allianser mellom den ennå svake fagbevegelsen i Bangladesh og fagbevegelsen i Europa og USA. Bare på den måten tror hun det er mulig å legge et tilstrekkelig press på produsenter og salgsledd for å få til en bedre fordeling av den verdiskapning de står for i Bangladesh og andre fattige land som brukes til billigproduksjon av varer for det rike Vesten.

Men de møter store vanskeligheter. Fagforeningene motarbeides aktivt både av bedriftene og myndighetene i Bangladesh. Etter den voldsomme tragedien i Bangladesh for ett år siden ble det lovet at nå skulle alt bli mye bedre. Det ble inngått avtaler om rettferdig handel (fair trade), og fagforeningene skulle få drive sin virksomhet uten press av motkreftene.

Bangladesh Accord

160 klesbedrifter i vestlige land undertegnet en avtale, den såkalte Bangladesh Accord on Building and Fire Safety, med sammenslutningen av industrifagforbund IndustriALL og UNI, som skulle sikre bedre arbeidsforhold, både lønnsmessig og når det gjelder sikkerhet. Men lite er skjedd.

Minstelønnen for tekstilarbeidere i Bangladesh er økt til 66 US dollar i måneden, men trakassering av fagorganiserte og «union busting» fortsetter som før. Senest i februar ble over 100 tekstilarbeidere, derav 12 fagforeningsaktivister, sagt opp på Taratex BD Ltd., en av de mange tekstilfabrikkene i landet. Psykisk og fysisk mobbing av folk som ønsker å organisere seg fortsetter.

Veldig langt fram

–Noe er blitt bedre, men det er veldig langt fram. Fortsatt er Bangladesh sistemann lønnsmessig. Selv i Etiopia er minstelønnen i tekstilindustrien høyere enn i Bangladesh, 76 mot 66 US dollar. For ikke å snakke om land som India, Sri Lanka, Kambodsja og andre som ligger mye høyere.

Shahnaz Begum er på rundreise i Tyskland sammen med generalsekretæren i tekstilarbeiderforbundet NGWF. Hun jobber på en av de mange tekstilfabrikkene i en av eksportsonene i Bangladesh og forsørger en familie på sju. Med en månedslønn på 45 dollar ser hun små sjanser til å komme ut av fattigdommen, men hun holder fast ved fagforeningsmedlemskapet.

–De eneste som kan hjelpe meg er fagforeningen. Regjeringen bryr seg ikke om sånne som meg, sier fru Begum.