Runa Næss Thomassen

I siste utgave av LO-Aktuelt, lurer bladets redaktør Svein-Yngve Madssen på om hvorvidt vi ønsker at LO skal være for alle. I dag ser man konturene av en teigdeling mellom ulike yrkesgrupper etter hovedsammenslutninger. Akademikerne er for de med mastergrad, Unio for de med bachelor/profesjon, og LO for (u)faglærte. Men man kan også se på det på en annen måte, hvor Akademikerne er for arbeidstakere som står på høyresiden politisk, Unio for de apolitiske, og LO for arbeidstakere med politisk ideologi på venstresiden.

Selv er jeg størst fan av den siste inndelingen. Dette skyldes nettopp at jeg har begge beina godt planta på venstresida, med tanker om fellesskap og kollektivisme. Til tross for at jeg er akademiker, hører jeg ikke hjemme hos Akademikerne. Deres politikk om individuelle lønnsforhandlinger bryter med min ideologi. Jeg ønsker ikke individuelle forskjeller, men en kollektiv kamp for sosial utjevning.

Min karriere er så godt som sikret, og med lærerutdanning er jeg sikret både jobb og lønn. Jeg er ikke poenget i dette. Heldigvis er det flere som meg, flere akademikere som ønsker å stå side om side med kamerater uansett utdanningsnivå. Vi er mange akademikere på venstresiden, som ønsker å kjempe en felles kamp for sosial utjevning og generelt økt lønnsnivå. Vi er mange som bruker Foodora ukentlig, og har råd til det, uten at vi tenker på de ansatte der som en annen gruppe enn oss.

Så hvorfor vil noen ekskludere oss fra LO-familien? Hvorfor er det fortsatt i 2020 folk som tar til orde for at akademikere ikke skal få være med i LO? Ønsket om å utvide LO-fellesskapet kom allerede på 1950-tallet, og behovet er klart. LO har vist gjennom et langt århundre at man samlet skaper endring. Det er kun samlet at vi kan få ordentlig politisk gjennomslag på venstresiden. Kun samlet kan vi bedre arbeidshverdagen til de som trenger det, fikse klimaendringer og sikre reell likestilling. Vi har samme interesser.

La oss klare å ha to tanker i hodet samtidig. Som en stor familie med arbeidstakere på venstresiden kan vi klare mye, men da kan vi ikke være vår egen verste fiende. I en tid hvor flere og flere tar høyere utdanning, vil LO krympe gradvis til man ikke lenger har en relevant plass i trepartssamarbeidet – med mindre man inkluderer alle uansett lønnsnivå. Dette ble sagt allerede på 50-tallet, men må tydeligvis påpekes igjen. Vi må være solidariske med hverandre, vi med lengre utdanning er ikke imot lavlønnstillegg, men ekskluderes hvis vi utelukkende skal snakke lavtlønnsprofil i tariffpolitikken og lønnsoppgjørene.

La oss tenkte langsiktig og strategisk. Kjennetrekket ved Den norske velferdsstaten er nettopp å være solidariske med hverandre, og små lønnsforskjeller er kjernen i å sikre et velfungerende velferdssamfunn. Ikke glem at vi var utenfor yrkeslivet de årene vi studerte, vi samlet ikke pensjonspoeng og de færreste sparte. Disse årene må det kompenseres for i lønna vi får som ferdig utdannet, og det må komme tydelig frem i lønnsoppgjøret at det ikke skal straffe seg å ta lengre utdannelse. Skal LO faktisk være for alle, må dette til. Alternativet, med et forminsket LO uten relevant plass i arbeidslivet, er det vel ingen av oss som ønsker.

Støtt opp om lokale prosjektsekretærer og rekrutteringskampanjer, og la oss sikre at alle, uansett utdanningsnivå, blir tatt godt imot og hørt i LO.

La oss stå side om side i kampen for velferdsstaten, uansett utdanningsbakgrunn.