Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Anne Oterholm, som romandebuterte i 1995, har med ”Toget fra Ajaccio” skrevet sin sjuende roman. Den første mens hun også leder Den norske Forfatterforening.

Romanen handler om frilansskribenten Sindre som tar med seg sine to barn på 12 og 10 år til Frankrike. Landet er valgt fordi Sindre nærmest er frankofil, men ungene har neppe noe på turen å gjøre. Deres mor og Sindres fraskilte kone Marit liker det heller ikke. Sammen opfører de tre seg merkelig på dene reisen.

I Norge sitter Sindres tremenning Nora, ei relativt lite reflektert jente en del år yngre enn Sindre, og skriver en slags bok om ham, basert på dagboksnotater hun får tilsendt og telefonsamtaler. Nora er i tillegg sterkt tiltrukket av Sindre. Hennes kommentarer løper parallellt og i kursiv gjennom hele romanen, og oser av fordommer, sjalusi og misunnelse. Nora har for øvrig skrevet en roman, en temmelig mislykket sådan.

”Toget fra Ajaccio” – Ajaccio er et sted på Korsika – er en merkelig roman. Men enda merkeligere er nok Sindre. Det er fristende å gi ham diagnosen psykopat sjøl om verken tredjepersonsfortelleren eller Nora aldri bruker denne merkelappen. Noras kjæreste Johnny er imidlertid inne på tanken.

For Sindre er fullstendig i sine egne følelsers vold, han viser svært liten empati med andre – men lar seg styre akkurat dit andre vil. Etter hvert får han også et nokså absurd og kortvarig seksuelt forhold til en franskmann han møter på sin vei. At ungene hans får med seg mye av det han foretar seg – både på godt og ondt, kanskje mest ondt – er påfallende. At Sindre imidlertid ikke ser ut til å bry seg, er direkte oppsiktsvekkende. Og ikke så lite skremmende.

Det er mye dialog i denne teksten. Det gjør den lett å lese. Men under overflaten, bak de mange hverdagslige dialogene skjuler det seg mye usagt og uoppgjort.

Sindres forhold til sin fraskilte kone er neppe verre enn mange lignende i den virkelige verden. Heller ikke hans ambivalente forhold til sin far er spesielt unormalt. Hans opptatthet av sex, og ikke minst hans uanstrengte holdning til Nora og deres seksuelle forhold, er etter mine begreper et godt stykke fra gjennomsnittet. Men Sindres forhold til sine barn, og for så vidt deres holdning til ham, er urovekkende. Her ligger også ubehaget i denne teksten.

Sindre møter til slutt faren sin på Korsika. Og der, i Ajaccio, mister også Nora kontakten med ham. Han blir rett og slett borte. Og Nora må avslutte teksten. Hun skriver: ”Jeg synes det er veldig rart at det ikke er mulig å komme i kontakt med ham lenger. Jeg har alltid kjent ham. Men plutselig er det akkurat som om han ikke bryr seg.”

Og hvorfor det er sånn, er romanens gåte og akkurat hva jeg også lurer på.