Denne bygda lever av de døde

Sissel M. Rasmussen

sissel@lomedia.no

Du får ha meg unnskyldt, pappa, jeg var ikke helt meg selv da jeg sa ja til den steinen.

Om du hadde sett denne gravsteinen, så tror jeg du enten hadde snudd deg i grava, eller kommet opp og krevd en ny stein.

En mørk blå labrador. Eller en svart blankpolert granitt. Det tenker jeg du ville likt.

Eller kanskje en av steinene fra Vågsbøelva, slik at du fremdeles kunne høre elvesusen. Du visste hvor hver stein lå i den elva.

Faren min, gravsteinselgeren, valgte ikke steinen sin sjøl. Døden kom ikke planlagt. Jeg ser at jeg har vært bevisstløs i gjerningsøyeblikket. Jeg vurderer å bytte stein.

Her hviler min far og mor.

Sissel M. Rasmussen

(Reportasjen ble publisert første gang i 2017)

Den viktigste industrien

Steinindustrien var, og er, kommunens viktigste næringsvei. Enn så lenge, for snart blir Nordmørskommunen, på spissen av Romsdalshalvøya, slått sammen med Fræna – til nyvinningen Hustadvika kommune.

Resultatet av det er i alle fall at innbyggerne blir romsdalinger. Dermed blir de en del av fylkets største landbrukskommune.

Nok om det. Kommunen er fremdeles liten, med 3500 innbyggere. Om ikke alle kjenner alle, så kjenner de i alle fall mange, og mange av dem heter Eide, Sildnes eller Silseth.

Iver Rasmussen Eide, startet gravsteinsindustrien på Eide. Visnes Kalk og Marmorbrudd ble startet som steinhoggeri i 1904. Han var født i 1874 på gården Stene i Kornstad.

Ukjent

Grunnleggeren av steinindustrien het Ivar Rasmussen Eide og var født i nabokommunen Averøy.

Og bare for å si det med det samme - ikke i slekt med meg.

Da Ålesund brant

Det hele startet etter storbrannen 23.januar 1904, da hele Ålesund by ble rasert etter at store deler av trehusbebyggelsen brant ned. Sunnmøringene ville bygge byen opp igjen i stein. Det var begynnelsen på steinindustrien i Eide på Nordmøre.

Da Ålesund kirke stod ferdig i 1909 var det med stein fra Eide. Store deler av jugendbyen er bygd opp med stein fra heimbygda.

Det neste store prosjektet Eides steinindustri hugget løs på var brubygging.

Da Raumabanen mellom Åndalsnes og Dombås ble bygd, måtte de ha ei bru over de brusende vannmassene i Rauma. Ved Verma i Romsdalen lå gården Kylling og der ble krysningspunktet lagt.

Konstruksjonen av brua ble regnet som en enorm ingeniørkunst og for steinindustrien var dette et pionerprosjekt.

Det ble brukt lokal stein fra Rauma og byggeperioden varte i hele ni år, fra 1913 til 1923.

Størrelsen på brua og den håndverksmessige utfordringen har gjort den til én av Norges mest kjente steinbruer.

STEINHOGGERGJENGEN I 1932: Fra høyre i første rekke: Jacob Smenes, Levi Visnes, Ole Nerland, Hans Silnes, Hans Visnes, Arthur Lyngstad, Ole L. Silset. Andre rekke: Tomas Lyngstad, Ivar O.Eide, Ole Emil Visnes, Olav Eide, Lars Johnsen Visnes, Lars Ingebriktsen, Ole Jørgenvåg, Olav Ødegård, Karl Eide. Sittende bak: Iver B.Lyngstad og Ole G. Nås.

Ukjent

Rundt hver sving

Selve gravsteinsindustrien startet rundt 1918. Små bedrifter med en og to mann etablerte seg i naust og låver. Etter hvert ble de større, og industrien vokste. På et tidspunkt var det over 30 steinhuggeri som leverte gravstøtter. Derfra kom tilnavnet: Bygda som lever av de døde.

I fjellet fins noen av de største kalkforekomstene i landet, av ren hvit kalkspat-marmor som sies å være 450 millioner år gammel. Eide har i dag tre store steinbrudd som utvinner marmor fra disse forekomstene, Visnes Kalk AS, Langnes Marmorbrudd AS og Naas Kalksteinbrudd AS.

I dag leverer industrien tonnevis med marmor og kalksteinsprodukter til bygningsindustrien, papirindustrien, landbruket og har mange forskjellige nedslagsfelt. Det gir viktige arbeidsplasser til ei bygd med lite annen industri.

STORE PROSJEKTER: Ved store prosjekter går bedriftene sammen om levering, om ikke en bedrift klarer av alt sammen. Fellessaga eier de sammen gjennom Norgranitt AS. Hotellet Seilet i Molde har Størengranitt skåret på Eide.

Sissel M. Rasmussen

I dag er det 13 steinhuggeri igjen på Eide. Flere har gått konkurs, noen er oppkjøpt og slått sammen. Ifølge Ove Silseth i Eide kommune, gir bergverks- og steinindustrien mellom 250 – 300 arbeidsplasser i kommunen. I tillegg kommer de positive ringvirkningene for resten av næringslivet.

Faren min solgte gravstein for minst to av dem i sin tid. Det er her jeg har tråkket både barnesko og ungdomstid.

GROVFRES: Med en av de groveste diamantfresene formes steinens kanter. Steinene freses med finere og finere diamanter, til overflaten blir helt glatt.

Sissel M. Rasmussen

Gamle kjente

Det er lenge siden jeg bodde «hjemme», men likevel. Båndene fins der. Til Silseth Sten AS, som er drevet av en gammel klassekamerat, Kjell Ståle Silseth. Til min bestevenninne Sissel Solli Eide, deltidsansatt som designer gravmonumenter og er skrifthugger. For øvrig gift med en av etterkommerne av grunnleggeren Ivar R. Eide – Karl Johan Eide – fjerde generasjons eier og driver av Visnes Kalk. Willy Nergård, broren til en annen klassevenninne, driver Nergård Stenindustri as. Så, da er det sagt.

Kjell Ståle Silseth forteller at de kjemper for å overleve i et tøft marked, i konkurranse med salg av ferdigslipte gravmonumenter, særlig fra Kina. Norskprodusert stein må konkurrere på kvalitet og nærhet. Det benyttes ikke lenger stein fra Eide til gravsteiner, men steinblokkene som brukes til mange ulike produkter kommer inn fjorden med skip fra flere steder i Norge. Blant annet Larvik, Støren, ved Egersund, skifer fra Oppdal, Alta og Dovre, for å nevne noen. De kjøper også stein fra Sverige, Finland, Asia, Afrika og Brasil. Steinen benyttes også til fasader, benkeplater og andre utsmykningsoppdrag.

Sissel M. Rasmussen

De viktige dødsannonsene

Faren min leste dødsannonser mens han bodde på hotell, kjørte bil Vestlandet og Trøndelag rundt og banket på dørene til de etterlatte.

Han måtte passe på å ikke komme for tidlig, for ikke å trampe inn i menneskenes sorg. Og ikke komme for seint, for da hadde konkurrentene vært der først. Han vurderte alltid alder på den døde. Om døden hadde kommet brått og brutalt, eller sovnet stille inn. Det avgjorde hvor tidlig han kunne banke på og tilby bedriftens produkter. En gang var jeg med ham på tur. I følge pappa kunne jeg blitt en god selger.

Nå er det slutt på omreisende selgere i gravsteinsbransjen. Begravelsesbyråer tar seg av det praktiske. Noen sender ut brosjyrer i posten, og de fleste har egne hjemmesider hvor du selv kan sette sammen det gravmonumentet du ønsker, ut i fra standarder hver enkelt bedrift tilbyr.

Når du mister noen som står deg nær: Burde det finnes en sykmelding for sorg?

Willy Nergård forteller at de forsøker å beskytte designen på sine gravmonumenter ved å patentbeskytte dem. Det fungerer faktisk, mener han. Etter å ha vært gjennom tre rettstvister, har de ikke opplevd å bli direkte kopiert på eget design. Nergård Stenindustri lever 100 prosent av å selge gravmonumenter. Steinarbeiderne er organisert i Fellesforbundet.

ARBEIDSBENK: Willy Nergård driver Nergård Stenindustri.

Sissel M. Rasmussen

Willy Nergård driver Nergård Stenindustri.

SANDBLÅSES: Jørgen Eide klargjør bildet av en hjort for sandblåsing, ved å skjære ut strekene med en skarp kniv.

Sissel M. Rasmussen

Håndverket lever

Ikke langt fra Vågsbø, der faren min vokste opp, lå ett av bygdas eldste steinhuggeri, drevet av Nils Waagsbø. I 2009 fikk Einar Naas fra Naas Kalksteinsbrudd overta det gamle huset med alt utstyr.

Naas har laget sitt eget museum om steinindustriens historie. Han vil vise hvordan steinhuggingen foregikk i gamle dager.

Steinarbeid var tungt og hjelpemidlene få. Alle drev med utvikling av bedre verktøy og utstyr.

Selv om produksjonen i dag er industrialisert og hjelpemidlene mange, er steinhugging fremdeles et håndverk.

Om kanter eller mønster ikke er glattslipt, er steinen hugget med hammer og meisel.

Sissel M. Rasmussen

STEINHOGGER: Kjell Ståle Silsether er daglig leder ved Silseth Sten AS, og hogger steinen selv.

Kathleen Wiik Silseth

Med 40 km gruvegang

Ved foten av fjellet har Einar Naas skapt noe mer enn et museum. Han ville gjerne åpne noen av de tomme gruvegangene for kultur og turisme.

Det finnes rundt 40 km med gruveganger i 11 etasjer. Her har de lagd blant annet en festsal med bar og scene.

«Bergtatt» byr på grottetur i båt på krystallklart vann i lyssatte tuneller.

Vil du ha ditt eget lille selskap, kan du fraktes inn i en gruvegang til dekket bord, med hvite duker og kandelabre. Eller du kan henge i grottebaren mens du venter på at konserten skal begynne.

BERGTATT: Unni Wilhelmsen spilte inne i fjellet hos Bergtatt i september i fjor.

Sissel M. Rasmussen

Med 40 km gruveganger Naas Kalksteinsbrudd store muligheter.

For to år siden startet de det nye selskapet Troll Housing AS. Datasenteret har internasjonale standarder og både offentlige og private bedrifter har lagret servere i tunnelene 600 meter inne i fjellet.

Lars Eivind Naas forteller at de har Mattilsynet som kunde, og noen av de største IT-firmaene i Molde og Kristiansund benytter datasenteret for å lagre sine servere.

De kan skilte med høy sikkerhet på grunn av fjellet, og et eget spesiallagd kjølesystem som benytter det naturlig kjølige vannet fra gruvegangene.

INNSJØ: Innsjøen er krystallklar og har en dybde på cirka 4-5 meter.

Sissel M. Rasmussen

Steinkunstnerne inntar bygda

Steinhuggerne var nok mer håndverkere enn kunstnere, men stein har alltid vært et materiale kunstnere har benyttet seg av. Norge har ikke Carrara-marmor å skryte av, men like fullt, steinkunsten har kommet til bygda.

Kunstner og billedhugger Torild Storvik Malmedal bruker italiensk marmor fra Carrara, men også norsk stein fra Eide og andre landsdeler. Vokst opp i bygda er hun lokalkjent og har et samarbeid med både Nerland Granitt og flere av de andre steinbedriftene.

I 2012 tok hun initiativ til å lage et internasjonalt Skulptursymposium på Eide, der 10 profesjonelle skulptører fra hele verden ble invitert og formet hver sin monumentale skulptur som pryder kommunen.

KUNST: Torild Storvik Malmedal (t.v) arbeider med ett av siden kunstverk i marmor og glass. (foto: privat). Midten: "Summer stars" av Marcia De Bernando fra Brasil. I svart granitt, med sokkel i Størengranitt, fra symposiet i 2012. Jan Serafin (t.h) med det minste av tre polerte steinegg i forskjellige størrelser.

Sissel M. Rasmussen

Storvik Malmedal berømmer kommunen og steinbedriftene for all støtte. Steinindustrien i Eide sponset kunstnerne med stein. Like utenfor sentrum, ligger Steinparken med skulpturer av ulik karakter. Med utsikt til fjellene står de der, mest til beundring og noe til undring.

Stiftelsen «Steinløftet» har en målsetting om å bringe steinkunst, abstrakt og figurativ, ut i det offentlige rom. Kunsten vil vise en annen side materialet enn det som vanligvis produseres fra gruvene og steinbruddene på Eide.

Torild Storvik Malmedal har en stor produksjon og flere av hennes verk er lagd av lokal stein som du finner igjen flere steder i nærmiljøet. Akkurat nå åpner hun vandreutstillingen «Capture the blue» med monumentale steinskulpturer på Island.

I Steinhuggerveien

Nesten innerst i Korstadfjorden ligger kommunens sentrum. Omtrent der tar du av hovedveien og svinger ned mot sjøen. Du befinner deg i Steinhuggerveien. Der ligger de på rekke og rad, det ene steinhuggeriet etter det andre, med lager, produksjon og steinblokker i hopetall. I ett av disse lagerbyggene finnes det et utstillingslokale. En polsk kunstner og billedhugger har i flere år reist fram og tilbake mellom Polen og Eide. Jan Serafin har i flere år jobbet med et prosjekt med tema tidens gang. Det består av tre polerte steinegg i forskjellige størrelser.

STORE EGG: Jan Serafin med det største egget med runer risset inn. Han ønsker å plassere det oppe i fjellet, men det har ikke latt seg realisere.

Sissel M. Rasmussen

Stein og landbruk - fjell og hav

Eide på Nordmøre ble egen kommune i 1897. Ytterst mot havet slår bølgene mot land, og veistrekningen over øyene ut mot Averøya kan smykke seg med hundreårets byggverk i Møre og Romsdal, kjent som Atlanterhavsveien. Også dit har steinkunsten funnet veien. Mellom svaberg og hav finner du søylelignende biter av marmor, noen på land og noen delvis under vann, noen biter bukter seg i lyngen. Kunstverket heter Columna Transatlantica (Den transatlantiske søylen), utført av kunstneren Jan Freuchen. På folkemunne heter den bare ormen, etter Midgardsormen, strandet der landet grenser mot Atlanterhavet og Hustadvika.

Den nye kommunen har fått et navn den godt kan leve med.

«COLUMNA TRANSATLANTICA»: Jan Freuchen har kalt kunstverket Den transatlantiske søylen. Folk kaller den ormen, etter Midgardsormen.

Sissel M. Rasmussen