Same procedure every year
Profittbasert barnevern sjokkerer politikerne år etter år. Hvorfor klarer ikke myndighetene å følge sin egen politikk?
mia.paulsen@lomedia.no
Agderposten meldte nylig at barnevernselskapene Tiltak for Ungdom Agder AS (TUA) og Tiltaksgruppen AS var kjøpt opp av et britisk børsnotert selskap for 137 millioner kroner. Tre gründere har samlet mottatt 38 millioner kroner i utbytte og gevinst på salg av barnevernaksjer.
Politikerne i Vest-Agder, også fra regjeringspartiene, akker seg over barnevernsbarn på Londonbørsen. De synes ikke at barnevernet skal være «business». Det samme mente de i fjor og i forfjor.
Etter en økt kommersialisering av barnevernet varslet daværende barneminister Audun Lysbakken at han ville gripe inn mot pengemakten. SV har hatt barneministeren de siste fire åra, og de har programfestet utbytteforbud innen privat velferd. Likevel har kommersialiseringen økt.
Det offentlige har ført en ubarmhjertig anbudspolitikk hvor private selskaper med lave kostnader vant anbudene. Institusjoner med høy kompetanse, et renommé bygd opp over mange år og brukbare lønns- og arbeidsforhold, tapte i konkurransen. Da fagmyndighetene til sist bestemte at de ideelle barneverntilbyderne ikke skulle underkastes et like brutalt anbudsregime som de kommersielle, hadde flere allerede bukket under.
Omsorgen for de aller hardest rammede barna har i stedet blitt satt ut til kommersielle selskaper hvor fleksibiliteten er høy og turnusene tilpasset behovet. Hvordan det forholder seg med de ansattes rettigheter er litt mer diffust. En del regnestykker har avdekket lav kompensasjon for turnusarbeid og pensjonsavtaler som i beste fall kan kalles dårlige.
Her kan det være snakk om barn som trenger spesialsydde ordninger med tett oppfølging. Hvorfor er det så mye vanskeligere for statlig barnevern å skape slike tiltak enn for private? Innenfor gjeldende tariffavtaler?
Kommersialiseringen av barnevernet er ikke en ønsket utvikling, men den er en ubønnhørlig følge av den politikken som har vært ført.