Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

For nøyaktig ett år siden i dag, 15. mai 2011, hadde spanjolene fått nok av høy arbeidsledighet, kutt i velferdsgoder, politisk og økonomisk korrupsjon – kort sagt: De var lei av både årsakene til og virkningene av den økonomiske krisa, ei krisa som de fleste forståsegpåere i dag er enige om mer ligner ei finanskrise enn ei økonomisk krise. Det vil si spekulasjons- og finansøkonomien forsøker å erstatte den reelle økonomien. Det meste går til helvete. Monopolpengene rår. Og da kan vi som kjent bare kjøpe Rådhusplassen, Pilestredet og Ullevål Hageby. I fiksjonen.

Spania hadde – og har – en hær av arbeidsledige, for å bruke en klisjé. I mai i fjor var nok mer enn nok. Inspirert av egyptiske og tunisiske opprør, den såkalte arabiske våren, stormet de ut og okkuperte gatene i hele Spania. 58 spanske byer, inkludert Barcelona og Madrid hvor 50 000 demonstrerte, fikk oppleve en illsint befolkning som ropte på mer demokrati (direkte demokrati) og en rettferdig fordeling av godene. Og de dro ikke hjem. 17. mai samlet langt flere mennesker på Puerta del Sol (en stor plass i Madrid) enn de som samme dag møtte i finstasen på Karl Johan i Oslo. Kontrastene i dagens Europa er store. Vi må ikke glemme det.

Bevegelsen kalte seg Democracia Real Ya! (Ekte demokrati nå!) og M15. Den var løst organisert, uten formell ledelse eller talspersoner. Men uten betydning verken var eller er den. Bevegelsens motto var: «Vi er ikke varer i hendene på politikere og banker».

At bevegelsen betydde noe politisk er vel sosialdemokraten og statsministeren Zapateros valgnederlag i november samme år et bevis på. Det mest kritiske er sjølsagt ikke at han er sosialdemokrat, men at han er, og må være, ansvarlig for den situasjonen Spania er i. Akkurat som Papandreou i Hellas. Det koster å sitte med makt. Og det skal koste.

Fem måneder seinere, 15. oktober 2011, ble det arrangert globale protester inspirert blant annet av den arabiske våren, de spanske Indignerte (Los Indignados), de greske protestene og Okkuper Wall Street-bevegelsen i mer enn 950 byer i 82 land. Worldwide.

I gårdagens Klassekampen (jeg kunne ha valgt en annen referanse om andre aviser hadde giddet å skrive om M15-bevegelsen) kunne vi lese at dagens konservative spanske regjering vil at folket i Spania skal godta kuttpolitikken i stillhet. Regjeringen har sågar vedtatt lover som skal gjøre det vanskeligere å organisere protester. Likevel skal det ha vært 300.000 demonstranter bare i Madrid sist lørdag (12. mai). I Oslo på samme tidspunkt løp 40.000 Holmenkollstafetten (også undertegnede).

I dagens Spania er arbeidsledigheten oppe i snart 25 %, ungdomsarbeidsledigheten 52 %. Offentlige budsjetter er av regjeringen kuttet med 230 milliarder kroner. Mens bankene reddes. Frykten nå er at Spania må gjøre som Hellas, Portugal og Irland allerede har gjort: Ta opp kriselån fra EU. Heller ikke EU-toppene liker situasjonen.

I 1937 dro den norske forfatter og krigsreporter Nordahl Grieg til Spania for å rapportere hjem om den spanske borgerkrigen. Resultatet ble blant annet reportasjeboka «Spansk sommer». For ingen skulle være i tvil om at Grieg så at spanjolene den gangen var kringsatt av fiender. Opptatt som han var av solidaritetsarbeid med det spanske folket.

Og som det heter i ett av versene i hans berømte dikt «Til Ungdommen»:

Edelt er mennesket,

jorden er rik!

Finnes her nød og sult

skyldes det svik.

Hva Nordahl Grieg ville ment om utviklingen i dagens Spania, kan vi bare gjette oss til. Antagelig ville han som meg håpet at det blir en fin spansk sommer.