Indeksregulering er justering av lønninger eller andre beløp og satser i tariffavtalene i takt med prisstigningen. Prisstigningen måles ved konsumprisindeksen.

På 1950-tallet utviklet det seg et system der det ved mellomoppgjørene skulle være indeksregulering, det vil si at lønningene skulle justeres etter prisutviklingen.

For eksempel ble det i 1950 inngått en tariffavtale med en reguleringsklausul. Hvis prisindeksen til Statistisk sentralbyrå nådde 113,3 poeng per 15. mars, skulle alle få et tillegg på 2,3 øre i timen.

Denne grensen fikk tilnavnet «den røde strek», og det var naturlig nok stor oppmerksomhet rundt offentliggjøringen av SSBs prisindeks.

Etter hvert gikk LO og NHO bort fra den helautomatiske indeksreguleringen og over til den halvautomatisk. Halvautomatisk regulering betydde at hvis prisene holdt seg under et visst nivå, ville det ikke bli forhandlinger. Hvis prisene steg over «den røde streken», ble det forhandlet om hvor store deler av prisstigningen som skulle kompenseres.