Svein-Yngve Madssen, LO-Aktuelt

sym@lomedia.no

For 25 år siden presenterte Fafo rapporten «Så samles vi på valen.» En av hovedkonklusjonene var at LO tapte terreng i forhold til de andre arbeidstakerorganisasjonene. Debatten som fulgte tegnet bilde av et LO som tross rekordoppslutning, snart ville miste sin sterke og sentrale rolle i samfunnet. I dag er LO fremdeles en svært viktig samfunnsaktør og helt dominerende blant Norges arbeidstakerorganisasjoner. Det nære samarbeidet med Arbeiderpartiet og den rødgrønne regjeringen gir LO en politisk innfl ytelse som ingen andre landsorganisasjoner kan vise til.

Hovedutfordringen som Fafo- rapporten skisserte er derimot like aktuell i dag som i 1985. Den gangen organiserte LO rundt 35 prosent av de yrkesaktive. På 1950-tallet var LOs andel hele 45 prosent. I 1997 så LO for første gang 20-tallet, med en andel på 29.5 prosent. Og nylig presenterte Fafo 2008-tall som viser at bare 26,7 prosent er organisert i et LO-forbund. Og tendensen er fortsatt svakt synkende. For første gang kan snart de andre arbeidstakerorganisasjonene samlet være større enn LO. I dag er forskjellen knappe to prosentpoeng.

Det er mange og velkjente årsaker til at LO taper terreng. Med unntak av Fellesorganisasjonen og NTL organiserer LO-forbundene i stor grad arbeidstakere uten høyere utdanning. Og det er ingen hemmelighet at stadig fl ere går stadig lengre på skole. Profesjonstilhørighet er også stadig viktigere; et nytt område hvor LO sliter. Samtidig er vi inne i en avindustralisering av landet, noe som svekker de sterke industriforbundene i LO. Innslaget av utenlandske arbeidere i en rekke bransjer er også en tøff utfordring. Områder som post og jernbane krymper. Mye deltidsarbeid og stadig flere små virksomheter gjør rekrutteringsarbeidet vanskelig. At forbund sloss internt om hvor folk skal være organisert, styrker heller ikke LOs muligheter til å gjenvinne terreng.

Det er ingen grunn til å svartmale. I motsetning til i Sverige, Danmark og de fl este andre land det er naturlig å sammenligne seg med, framstår norsk LO som en suksess, noe som kom tydelig fram på den topptunge internasjonale konferansen om sysselsetting som nylig ble arrangert i Oslo. «Verden skal lære av norsk LO», konstaterte Dagsavisen. Like fullt er det all grunn til å ta de siste organisasjonstallene på alvor. For det er medlemstallet og evnen til å framstå bredt og samlet, som er LOs unike fortrinn. Og med en norsk organisasjonsgrad på rundt 51 prosent er mulighetene åpenbare. Hele 49 prosent av norske arbeidstakere er uorganiserte. Langt fra alle er «organiserbare», men potensialet er stort.

I dag kan LO-leder Roar Flåthen svaret ja på Dagsavisens spørsmål om han leder verdens mest innflytelsesrike fagorganisasjon. Bare målrettet og hardt organisasjonsarbeid kan sikre den posisjonen.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr 14/2010)

Svein-Yngve Madssen, LO-Aktuelt

sym@lomedia.no

For 25 år siden presenterte Fafo rapporten «Så samles vi på valen.» En av hovedkonklusjonene var at LO tapte terreng i forhold til de andre arbeidstakerorganisasjonene. Debatten som fulgte tegnet bilde av et LO som tross rekordoppslutning, snart ville miste sin sterke og sentrale rolle i samfunnet. I dag er LO fremdeles en svært viktig samfunnsaktør og helt dominerende blant Norges arbeidstakerorganisasjoner. Det nære samarbeidet med Arbeiderpartiet og den rødgrønne regjeringen gir LO en politisk innfl ytelse som ingen andre landsorganisasjoner kan vise til.

Hovedutfordringen som Fafo- rapporten skisserte er derimot like aktuell i dag som i 1985. Den gangen organiserte LO rundt 35 prosent av de yrkesaktive. På 1950-tallet var LOs andel hele 45 prosent. I 1997 så LO for første gang 20-tallet, med en andel på 29.5 prosent. Og nylig presenterte Fafo 2008-tall som viser at bare 26,7 prosent er organisert i et LO-forbund. Og tendensen er fortsatt svakt synkende. For første gang kan snart de andre arbeidstakerorganisasjonene samlet være større enn LO. I dag er forskjellen knappe to prosentpoeng.

Det er mange og velkjente årsaker til at LO taper terreng. Med unntak av Fellesorganisasjonen og NTL organiserer LO-forbundene i stor grad arbeidstakere uten høyere utdanning. Og det er ingen hemmelighet at stadig fl ere går stadig lengre på skole. Profesjonstilhørighet er også stadig viktigere; et nytt område hvor LO sliter. Samtidig er vi inne i en avindustralisering av landet, noe som svekker de sterke industriforbundene i LO. Innslaget av utenlandske arbeidere i en rekke bransjer er også en tøff utfordring. Områder som post og jernbane krymper. Mye deltidsarbeid og stadig flere små virksomheter gjør rekrutteringsarbeidet vanskelig. At forbund sloss internt om hvor folk skal være organisert, styrker heller ikke LOs muligheter til å gjenvinne terreng.

Det er ingen grunn til å svartmale. I motsetning til i Sverige, Danmark og de fl este andre land det er naturlig å sammenligne seg med, framstår norsk LO som en suksess, noe som kom tydelig fram på den topptunge internasjonale konferansen om sysselsetting som nylig ble arrangert i Oslo. «Verden skal lære av norsk LO», konstaterte Dagsavisen. Like fullt er det all grunn til å ta de siste organisasjonstallene på alvor. For det er medlemstallet og evnen til å framstå bredt og samlet, som er LOs unike fortrinn. Og med en norsk organisasjonsgrad på rundt 51 prosent er mulighetene åpenbare. Hele 49 prosent av norske arbeidstakere er uorganiserte. Langt fra alle er «organiserbare», men potensialet er stort.

I dag kan LO-leder Roar Flåthen svaret ja på Dagsavisens spørsmål om han leder verdens mest innflytelsesrike fagorganisasjon. Bare målrettet og hardt organisasjonsarbeid kan sikre den posisjonen.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr 14/2010)