Kenneth Larsen, fylkessekretær FO Hordaland

Sosial boligpolitikk handler ikke bare om å gi mulighet for en anstendig bolig for de fattigste i Norge. Særlig i pressområder rundt de største byene våre ser vi at inngangen til boligmarkedet nærmest er uoverstigelig for unge i etableringsfasen, dersom en ikke har foreldre som sikrer egenkapital.

Mens sosial boligbygging var et flaggskip for velferden helt fram til 1980-årene, lyder det nå i manges ører som en løsning for dem som ingen «vellykkede» vil assosieres med; narkomane, trygdede, enslige lavlønte og ungdom uten rike foreldre.

Jeg og min kone kjøpte vår første leilighet på slutten av 70-tallet til en kostnad godt under en årslønn og hadde solide rentefradrag på skatten. I dag koster samme leilighet 6 til 7 ganger en tilsvarende årslønn og med langt lavere bidrag fra statskassen. Med 15 prosent krav til egenkapital bidrar også myndighetene til at bolig ikke er en rett for alle. Og når «boomen» i bankenes utlånspolitikk før eller siden kommer, vil lånerenten sannsynligvis sette mange i et gjeldsslaveri i uoverskuelig tid.

Vi må stoppe opp og gå to skritt tilbake. Private utbyggere som under dagens regime bygger der prisen er høyest og profitten størst, må underlegges helt andre krav til å bygge rimelige boliger. Samtidig må det iverksettes en storstilt kommunal utbygging av boliger finansiert gjennom en Husbank med helt andre rammer og lånebetingelser enn i dag. Dette er en av forutsetningene for å endre den ville ferden vi ser av en markedsstyrt boligpolitikk.

Så skal det ikke underslås at dette vil skape problemer. Skulle politikerne ha vilje og makte å skape en flom av nye boliger som presser prisene ned, vil svært mange oppleve at formuen skrumper og den økonomiske tryggheten svekkes. Unge med store lån kan stå igjen som de virkelige taperne med gjeld større enn verdien på boligen. Og nettopp derfor haster det virkelig med effektive tiltak nå, fordi denne gruppen bare vil øke om ikke drastiske virkemidler iverksettes. Så må det lages «boligpakker» som instruerer bankene om å ta sin del av ansvaret for å unngå at kundene havner som gjeldsslaver. 

LO har makt. Om en tung samfunnsaktør som LO skaffer seg en offensiv boligpolitikk, vil det være et viktig signal om at boligpolitikk er mer enn sosialpolitikk. God samfunnsplanlegging innebærer en aktiv boligpolitikk som tøyler markedskreftene og setter alles rett til et grunnleggende gode over noen fås rett til å tjene gode penger.

Innlegget er redigert, Red.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr.15/2013)

Kenneth Larsen, fylkessekretær FO Hordaland

Sosial boligpolitikk handler ikke bare om å gi mulighet for en anstendig bolig for de fattigste i Norge. Særlig i pressområder rundt de største byene våre ser vi at inngangen til boligmarkedet nærmest er uoverstigelig for unge i etableringsfasen, dersom en ikke har foreldre som sikrer egenkapital.

Mens sosial boligbygging var et flaggskip for velferden helt fram til 1980-årene, lyder det nå i manges ører som en løsning for dem som ingen «vellykkede» vil assosieres med; narkomane, trygdede, enslige lavlønte og ungdom uten rike foreldre.

Jeg og min kone kjøpte vår første leilighet på slutten av 70-tallet til en kostnad godt under en årslønn og hadde solide rentefradrag på skatten. I dag koster samme leilighet 6 til 7 ganger en tilsvarende årslønn og med langt lavere bidrag fra statskassen. Med 15 prosent krav til egenkapital bidrar også myndighetene til at bolig ikke er en rett for alle. Og når «boomen» i bankenes utlånspolitikk før eller siden kommer, vil lånerenten sannsynligvis sette mange i et gjeldsslaveri i uoverskuelig tid.

Vi må stoppe opp og gå to skritt tilbake. Private utbyggere som under dagens regime bygger der prisen er høyest og profitten størst, må underlegges helt andre krav til å bygge rimelige boliger. Samtidig må det iverksettes en storstilt kommunal utbygging av boliger finansiert gjennom en Husbank med helt andre rammer og lånebetingelser enn i dag. Dette er en av forutsetningene for å endre den ville ferden vi ser av en markedsstyrt boligpolitikk.

Så skal det ikke underslås at dette vil skape problemer. Skulle politikerne ha vilje og makte å skape en flom av nye boliger som presser prisene ned, vil svært mange oppleve at formuen skrumper og den økonomiske tryggheten svekkes. Unge med store lån kan stå igjen som de virkelige taperne med gjeld større enn verdien på boligen. Og nettopp derfor haster det virkelig med effektive tiltak nå, fordi denne gruppen bare vil øke om ikke drastiske virkemidler iverksettes. Så må det lages «boligpakker» som instruerer bankene om å ta sin del av ansvaret for å unngå at kundene havner som gjeldsslaver. 

LO har makt. Om en tung samfunnsaktør som LO skaffer seg en offensiv boligpolitikk, vil det være et viktig signal om at boligpolitikk er mer enn sosialpolitikk. God samfunnsplanlegging innebærer en aktiv boligpolitikk som tøyler markedskreftene og setter alles rett til et grunnleggende gode over noen fås rett til å tjene gode penger.

Innlegget er redigert, Red.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr.15/2013)