Isak Lekve, De Facto

Sigurd Jorde, Manifest Analyse

Regjeringen gikk til valg på løfter om en «nyindustrialisering» i Norge. Men løfter og entusiasme gir ingen industrialisering.

Flere av de store satsingsområdene for grønn industri vakler eller stanser opp, mens regjeringen trekker på skuldrene.

Industriens betydning for Norge

Industrien består i dag av titusentalls arbeidsplasser spredd rundt i en rekke lokalsamfunn.

Norsk industriproduksjon leverer både skatteinntekter og eksportinntekter, slik at vi kan opprettholde og utvikle et samfunn med en generøs velferdsstat. Samtidig spiller industri en avgjørende rolle også i utvikling av teknologi.

Det er åpenbart at industrien er nødt til å spille en nøkkelrolle for å utvikle de løsningene vi trenger for å kutte mest mulig klimagassutslipp og forhåpentligvis bli karbonnøytrale innen 2050.

Ingen er uenige om dette. Men nettopp derfor er det så ekstremt frustrerende å sitte å se regjeringens vente- og håpe-holdning.

Equinor leverte nettopp tidenes største årsresultat og har så mye penger at de ikke aner hva de skal brukes til.

Equinor kunne finansiert både havvindprosjektet Trollvind og karbonfangst på Melkøya, og dermed fått viktig kompetanse for å utvikle ny eksportindustri. Men selskapet har skrinlagt begge, av kortsiktige økonomiske hensyn.

Regjeringen kunne pålagt Equinor å gjennomføre begge prosjekter, både av industri- og klimahensyn, men sitter med hendene i fanget. Dermed blir også det lovede havvindeventyret utsatt, og klimagassutslippene fortsetter å stige.

En passiv regjering er krise for industrien

I stedet har havvindeventyret vært prisgitt en auksjon, som kilder i industrifagbevegelsen var redd skulle komme og gå uten tilbud, slik som i tilsvarende britiske auksjoner har endt opp.

Regjeringen kunne benyttet både auksjonskriterier og eierskap til å sikre gode tilbud fra helstatlige Statkraft eller to-tredjedelseide Equinor, med innebygde oppdrag for norsk leverandørindustri.

I stedet ble auksjonen vunnet av Ikea-eide Ventyr, og selv om det er bra at noen tross alt leverte anbud – så er de industrielle konsekvensene av prosessen nå helt i det blå.

Enda mer frustrerende har det vært å se hvordan regjeringen har møtt strømpriskrisen.

Mens privatkunder med mangedoblede strømregninger har måttet selge kjæledyr eller stille seg i matkø, har regjeringen vært mest opptatt av å skryte av en strømstøtteordning med sterke begrensninger.

For industrien er strømpriskrisen imidlertid helt katastrofal. Den er ikke dekket av noe strømstøtteordning, og dermed har forbruket i kraftforedlende industri også blitt kraftig redusert siden krisen startet (og det skyldes ikke ENØK-tiltak!).

Samtidig ser vi at de grønne satsingsnæringene som batterifabrikker i beste fall stagnerer (og i verste fall har bonusfest), mens det som etablerer seg er datasentre for TikTok eller bitcoin eller nå sist – for å lagre Google sine enorme dataarkiver av informasjon om hver og en av oss som først og fremst brukes til målrettet markedsføring.

Dette datasenteret i Skien som Google har fått tillatelse til å bygge skal bruke over 1 prosent av Norges totale strømforbruk – totale. Men det stopper ikke der, for de har søkt om å få bruke opp mot 5 prosent av totalforbruket.

Tilbake skal det komme kanskje 100 arbeidsplasser. Mindre effektiv strømbruk skal man lete lengre etter.

Denne kraften kunne vært prioritert til industri som skaper mange flere arbeidsplasser, utvikler ny teknologi, eller faktisk utøver viktige samfunnsoppgaver, om NVE som tildeler den, hadde fått politiske signaler om noe slikt.

Dessverre kalte digitaliseringsminister Karianne Tung (Ap) datasenteret «moderne industribygging» på Dagsnytt 18 i starten av februar, og synes såre fornøyd med tingenes tilstand.

De ti bud for grønn industri

Manifest Analyse og De Facto har i flere år samarbeidet om ulike slike prosjekter for å få fart på det grønne industriskiftet.

Vi er bekymret over at Norge ikke får brukt vår industrielle kompetanse til å gjøre Norge til et foregangsland i det grønne skiftet, fordi regjeringen lar markedet og kortsiktig fortjeneste diktere utviklingen, uten å vise lederskap.

Resultatet er at mens det grønne industritoget går nå i Kina og andre land, så står vi i Norge fremdeles og venter på perrongen.

Og i stedet for å bygge en industri som kan generere arbeidsplasser, skatteinntekter og eksportinntekter til å opprettholde velferdsstaten, samtidig som vi kutter utslipp, så styrer vi mot et industrielt rustbelte som strekker seg fra bygd til by i leverandørindustriens kjerneland på Vestlandet.

Løsningen er Grønn industri som både kan sikre arbeidsplasser, velferd og klima, og som kan forene både industriarbeideren og miljøaktivisten.

Premissene for hva som er reell grønn industri, er definert i de Ti bud for grønn industri, utviklet i et samarbeid mellom Natur og Ungdom og Industriaksjonen.

Utfordringen er å få regjeringen til å gå fra løfter til handling, og sikre at grønn industri faktisk blir bygd, og at det faktisk bidrar til å kutte utslipp globalt og skape arbeidsplasser lokalt.

Tilbake til politikken

Å sikre at vi faktisk får den industrien vi trenger, betyr at regjeringen må tørre å bruke klassiske, sosialdemokratiske virkemidler.

Dette innebærer blant annet at man bruker offentlig eierskap til å styre selskaper i en retning og at man betrakter strøm som en verdifull ressurs som må styres og prioriteres slik at det gagner samfunnet.

Da kan man ikke lengre la Equinor og Statkraft gjøre som de vil.

Eller la NVE tildele strøm til TikTok og målrettet markedsføring etter først til møllen-prinsippet.