Stein Reegård, tidligere sjeføkonom i LO

Det var nok ment som spissformulering, men etter hvert ser jeg at denne type bildebruk kan være noe av forklaringen på urovekkende opplevelser med jussens rolle i EØS-spørsmål. Slike beskrev jeg flere av i denne spalte før sommeren. Nå har det kommet en ny «uheldig sak», der arbeidsminister Torbjørn Røe Isaksen ikke hadde lært av en utredning han måtte legge i skuffen som næringsminister våren 2018. Igjen er det satset på en juridisk utredning etter Nav-saken, uten analyse av samfunnskonsekvenser; endog med avvisning av at slikt er viktig. Mer om dette etter hvert.

Kommentar: «Fagbevegelsen jubler, men er det regjeringen som har størst grunn til å smile?»

Litt om fylke og EØS-økonomi

Selv om de ovennevnte utsagn om Norge som fylke i EU var ment som spissformuleringer, tror jeg det er viktig å styrke samfunnskunnskapen på jusstudiene. Statsråden har sagt han skal ansette flere jurister. Det er neppe nok.

Fylkesnivåets hovedoppgave i Norge er å drive videregående skoler og ellers så lite at mange mener det kan nedlegges. Og denne fylkeskommunale hovedoppgave finansieres og bestemmes nokså i detalj på statlig nivå. Om vi skal oversette professorens bildebruk helt direkte, går den altså ut på at Norges grad av selvstendighet i EØS tilsvarer oppgaven å drifte gymnas og litt til for penger, pensum og annet regelverk bestemt av EU. Det mener man selvsagt ikke, men bildebruken gir lett et fordreid inntrykk av lite handlingsrom og ikke minst og voldsom overdreven harmoniseringskraft i EØS-reglene.

I motsetning til en fylkeskommune uten «budsjettmakt» har den norske staten en budsjettmakt som er cirka 50 ganger så stor som den EU har og kanskje 150 ganger større enn et teoretisk anslått EØS budsjett. Norge bestemmer selv skatter, trygder, arbeidsliv og et hav av skoletilbud blant mange andre offentlige tjenester. Det er EØS-regler på mange områder, men disse må i EØS-avtalen sies å ha bakgrunn i økonomiske grensekryssende koordineringshensyn som vi har avtalt å anerkjenne fordi vår økonomi blir bedre enn uten. De som ikke passer, kan vi i all hovedsak avstå. Da trengs mer enn silopreget juss.  

Juristen har rett i at påvirkningen via EØS (EUs indre marked) har vokst over tid og er større enn mange er klar over og det som enkelt kunne forutsees på forhånd. Det skyldes blant annet at globaliseringen av arbeid og tjenester har blitt mer «intens». Nettopp derfor er det så uheldig når departement og utvalg i enda en utredning avstår fra konsekvensutredning fordi den «ikke er rettskilde i EØS». Antakelig er dette diskutabelt. Ansvarlige domstoler og forvaltning på høyere nivåer vil neppe neglisjere påpeking av viktige samfunnskonsekvenser. De vil i alle fall være viktig for de tilpasningsgrep Norge gjør.

Kommentar: «Statoil var et lokomotiv. Nå må Equinor hjelpes til å få en tilsvarende rolle»

Verst i Norge og Finland?

Det var nettopp overivrig norsk juss og mangel på samfunnsanalyse som lå under da et juristdominert offentlig utvalg i 2018 syntes det var helt greit at EØS-avtalen ble innblandet i hvordan norske kommuner skal drive idrettshaller, kulturbygg og eldreomsorg – kanskje til og med SFO og kulturskoler. Flertallet i utvalget ville angivelig av hensyn til EU-retten gå lenger enn i noe EU-land. Tjenestetilbud skulle skilles ut fra annen kommuneøkonomi og beskattes på linje med bedrifter. «Heldigvis» gikk utvalget så langt at utredningen ble lagt i en skuff av Røe Isaksen, som ellers vel generelt ikke har vært så fremmed for mer bruk av marked.

Så lett slapp ikke sentrum-høyreregjeringen i Finland unna i 2019. Der klarte et bredt mønstret felt av juridiske eksperter å overbevise Riksdagen om at en stor helsereform måtte ha godkjennelse fra EU før den kunne vedtas. Grunnen var at reformen, i likhet med bla. norsk helsevesens virkemåte, ville stride mot prinsipper for statsstøtte etter EU-retten. Det hjalp ikke at mange i Finland viste til Danmark og Sverige som ikke har spurt EU på slike områder. Dilemmaet medvirket til at den finske regjeringen gikk av. Så ble det ny regjering og ny helsereform året etter, uten at EU ble spurt!

Debatt: «Equinor driver med sosial dumping. Nå må selskapet rydde opp!»

EU s nødvendige pragmatisme

Hemmeligheten i Finland var at EU ikke ønske å bli spurt om lov. Skulle det spørres på alle områder der logikken for statsstøtteregler etter juss-logikken kunne anvendes, ville man ende opp som et europeisk direktorat for både utdanning og helsevesen. Pragmatismen i EU er nødvendig fordi EU- og EØS-reglene ofte er i strid med seg selv. Man kan lett ut fra jussen finne at mange innslag av skole og helsevesen kan være grensekryssende marked. På den annen side har man regler og vedtak som sier at slikt styres nasjonalt.

Pragmatismen vokser når jussen nærmer seg viktig samfunnsstyring. Det mest prangende eksempel er at Sverige, og etter hvert flere andre land, tillates å bryte den «strengeste» økonomiske EU-regel av alle: en felles valuta. Norge opplever pragmatismen ved at barnehager er «fredet», selv om innslaget av markedskrefter er klart mer fremtredende enn det har vært i «inngrepssaker» om idrett, kultur og renovasjon.

Debatt: «Elkjøps snuoperasjon bør være eksempel til etterfølgelse for mange bedrifter»

Lett å forbedre?

Den letteste forbedring er et pålegg i forvaltningen om at saker forklares for politikere og annen offentlighet når de skal behandles. Jurister synes å klarlegge jussen, og ikke faktum i samfunnsmessig forstand. Da kreves mer tverrfaglighet.

Det må redegjøres for om sakene har samhandelsvirkning overfor andre land. EØS-avtalen er til for å behandle klager fra naboland, ikke norske naboer. Og så må det etterspørres kunnskap om hva som skjer i EU selv. Et hovedprinsipp i EØS er «tilsvarende praksis som i EU». Da kan man ikke begrense seg til enkeltrettsaker som «passer». Selv om ovennevnte NOU dreide seg om koordinering, er den nesten fri for innsikt om de systemer  og hvem det skal koordineres med.

Å etterleve disse budene vil kreve ressurser og kraftig status- og kompetanseheving i EØS-forvaltningen på alle nivåer. Det koster å være den «flinkeste i klassen»; mye mer enn å være den «snilleste».