Debatt
«Full støtte til de streikende i Olivia!»
En tariffavtale sikrer at arbeidstaker gjennom sine roller som tillitsvalgte kan påvirke bedriften til det bedre. Det er både en plikt og rett til å tenke bedriftens beste med en tariffavtale, skriver Børge Ånesen.
Håvard Sæbø
Det pågår en verdiendring i arbeidslivet. Men den er ikke økonomisk. Det er den medmenneskelige.
En gang i tiden var det en selvfølge for bedriftseieren, styremedlemmer og ledere at bedriften de håndterte, hadde tariffavtale. Dette fordi det sikret de ansatte en medbestemmelse og lønns- og arbeidsvilkår som flokken selv kunne være med å påvirke.
Det ligger i navnet: «tariffavtale» med trykk på «avtale». En avtale er en enighet mellom to likestilte parter som gir både lønns- og arbeidsvilkårsmessige bedringer. Den er stort sett bedre enn grunnmuren i arbeidslivet – arbeidsmiljøloven.
En tariffavtale sikrer at arbeidstakere gjennom sine roller som tillitsvalgte, kan påvirke bedriften til det bedre. Det er både en plikt og rett til å tenke bedriftens beste med en tariffavtale.
Loven gir vernet. Avtale gir ansvar.
Bakgrunn for streiken på den populære Oslo-restauranten: – Vi har ikke en verdig lønn
Det er en forpliktelse begge veier og har tjent AS Norge vel og godt. Eksportindustrien tjener penger som gress, med ansatte i verdenstoppen i kvalitet og effektivitet. Service-sektoren har sine mangler, men kommer diltende etter. Der de har kultur og avtaler på plass, tjener de ansatte greie penger, samtidig som de også må bli mer effektive.
Produktivitet og lojalitet henger gjerne sammen med medbestemmelse. Bare en tariffavtale gir en form for medbestemmelse som gjør at det kan motivere til å henge på kjøret om å tjene penger, noe vi stadig vekk blir oss påminnet fra NHO. Enten det gjelder penger til sjokoladepudding eller bønder.
Det er viden kjent at vi i restaurantbransjen er lavtlønte. Vi tjener dårligst og jobber i tillegg på de tidspunkt som passer kroppen og familielivet verst. Det gir mange ødelagte familier, som ikke kan trykke i seg lørdagspizzaen med Alle mot 1 på NRK1 som den største selvfølge.
Det er også en lav tariffdekning i restaurantbransjen, noe som for mange vil fremstå som sært. Fordi det er ikke uvanlig at du hører en bedriftseier i bransjen klage over at det er vanskelig å få folk til å bli over lengre tid i jobben, den er dårlig betalt og det er et tøft yrke.
Spør bare servitøren, bartenderen, kokken eller hovmesteren om de fysiske utfordringene kroppen må håndtere etter noen år i et stressende miljø som på langt nær er like idyllisk og morsomt som komiseriene Hotell i særklasse, Cheers og tegneseriefiguren Pondus vil ha det til.
Lønnsvilkårene i bransjen er såpass elendige på steder uten tariffavtale at staten gikk til det skritt og gjorde en midlertidig lovendring som sikret en minstelønn i bransjen – den såkalte allmenngjorte minstelønna som ligger tett under 180 kroner timen.
Jobber du heltid i bransjen på den timelønna, tjener du altså før skatt 351.000 kroner i året. Man kan jo fort legge to og to sammen på hva som skjer når de ansatte da ikke kan basere seg på å bli resten av sitt yrkesliv i bransjen de kanskje elsker.
Ja, de slutter. Eller så gjør de som på Olivia Hegdehaugsveien i Oslo; de organiserte seg for å få en plass rundt bordet. En stemme. Og en tariffavtale. De vil justere seg opp fra å bli vernet i loven, til å ta ansvar i tariffavtalen.
Støtte til streikende restaurantarbeidere: – Dere er arbeidslivets helter
Men dette er ubehagelig for Olivia Norge og ledelsen. De er et voksende selskap som ekspanderer til flere byer og gikk i 2021 med 10 millioner kroner i fortjeneste. Egentlig ikke all verdens mye med 400 millioner i omsetning, men på fem år har altså denne restaurantgruppen gått med over 120 millioner i pluss, dog vet vi ikke tallene for 2022 riktig ennå.
Det går i alle fall godt nok til at de åpner nye restauranter i flere byer, til og med i Finland.
Men likevel stritter ledelsen mot dette. De mener de har en husavtale som flesteparten heller vil ha.
Dette er jo bare tøv og vas. Kulturen i bransjen – også for de som jobber i Olivia – er ikke skapt for å ta ansvar. Den er skapt for å bli kommandert og at sjefen ikke bare er sjef, men også dommer og jury i alt som har med arbeidsplassen å gjøre.
De aller fleste som starter i arbeidslivet, havner først i restaurantbransjen. De har lite kunnskap om hvilke rettigheter de har og er heller ikke klar over vernet. De er prisgitt at sjefen deres har all kunnskap, noe som sjeldent er sant. Sjefene har vokst opp i en kultur der lover ikke gjelder for dem. Eierne lukker øynene og teller pengene som kommer inn i kjølvannet av utnytting av arbeidsfolkets naivitet.
Og nå er vi altså kommet til det punktet at Olivia Norge ikke ønsker at en av restaurantene skal få en plass ved bordet. De vil helst ikke at ansatte skal bry seg og la være å ta ansvar.
Dette er faktisk uhørt i verdens rikeste land i 2023. En slik politikk fra arbeidsgivere bedrev de med i tidsepoker vi sjeldent snakker varmt om.
Streikene fortsetter i Oslo: – Vi er forberedt på å stå her lenge
Vi kan aldri gi oss i kravet om en plass ved bordet. Det er derfor viktig at dette belyses i media hele tiden, og derfor er det viktig at vi står sammen og viser den gjengen at de står ikke alene i sin kamp for en plass ved bordet.
Det er ikke slik at de krever fri hver lørdag for å spise lørdagspizzaen med familien.
Men kanskje en gang iblant.
Dette er en sak fra
Vi skriver om ansatte i store bransjer i privat sektor, blant annet industri, bygg, transport og hotell og restaurant.