Hans Olav Lahlum

Forfatter

«Da blir det 610 kroner», sa frisøren. Jeg tenkte at det da var vesentlig mer enn jeg vanligvis betalte hos frisører. Men jeg hadde aldri vært hos denne frisøren før og hadde ikke spurt om prisen på forhånd.

Frisøren virket som en meget dyktig frisør og var dessuten et svært vennlig menneske. Jeg vet jo at jeg som den offentlig kjente personen jeg nå er blitt, ikke bør krangle eller klage i det offentlige rom med mindre det er absolutt nødvendig. Så jeg svarte «helt greit» og betalte uten noen innvendinger.

• Dette er snittlønna i over 350 yrker

Telefonen ringte noen hundre meter unna, idet jeg var på vei inn i en restaurant for å spise lunsj. Frisøren beklaget to ganger å ha slått inn feil beløp, og forsikret at jeg straks skulle få tilbake alt jeg hadde betalt for mye hvis jeg kunne komme innom for å ordne formalitetene.

Jeg ble glad for å høre at jeg ikke hadde tenkt helt feil, men hadde en travel dag videre og var nær ved å si at hun bare kunne beholde pengene. Det ble til at jeg spiste lunsj litt raskere enn planlagt og rakk innom frisøren for å ta imot ytterligere en beklagelse og 280 kroner, før jeg ilte videre med dagens langt mer innbringende arbeidsoppdrag.

Hvilket år, hvilken by og hvilken frisør by det var er her uviktig. Men jeg tenkte under lunsjen den dagen, som igjen i dag, først på hvor viktig tilliten er i det norske samfunnet. Det er så viktig og fint at folk stoler på hverandre og sier ifra også hvis man ved et uhell har fått for mye betalt.

Så tenkte jeg videre igjen på hvor heldig jeg personlig har vært, og hvor rart det i et livshistorisk perspektiv egentlig er at jeg ikke trenger å ha noen bekymring for en uventet og uberettiget merutgift på 280 kroner.

Ikke bare gjennom tenårene, men også gjennom studieårene og i flere år etter at jeg var ferdig utdannet, hadde jeg så presset økonomi at jeg alltid måtte spørre om prisen på forhånd og at en uventet utgift på 280 kroner ble opplevd som en ulykke. Som 15-åring, 20-åring, 25-åring og 30-åring ville jeg vært villig til å gå mange kilometer til fots for å få 280 kroner jeg hadde krav på. (Hvis jeg da mot formodning fant veien, ja da!) Det har tatt tid å omstille seg mentalt til den omstillingen oppover.

• Mye lest: Thorbjørn Berntsen: – Jeg har for lengst mistet trua på det derre «økonomisk-vekst-samfunnet». Vi har drekki og eti nok!

Men, tenkte jeg igjen i dag – hvor uendelig mye vanskeligere er da ikke omstillingen fra en trygg og god til utrygg og presset økonomi. Den opplever mange mennesker også i Norge i disse dager. Konklusjonen ble, i dag som den dagen hos frisøren, hvor viktig det er at vi beholder tilliten i det norske samfunnet og viser solidaritet med dem som har det vanskelig.

Og ja, det blir særlig viktig i en krisetid som endrer økonomien i gal retning for mange mennesker.

Innlegget ble først publisert på Hans Olav Lahlums Facebookside.