Nikolai Stetzer Oldervik

Organisasjonssekretær, NTL Forsvar

Nå blir det opp til oss lokale tillitsvalgte å rydde opp, og sørge for at vi får med hele laget. 

Det er lite å få gjort med det nå, men ettersom frustrasjonen er stor blant medlemmene vil jeg likevel driste meg ut på en betraktning av ulike konsekvenser dersom LO Stat hadde valgt streik i stedet for frivillig lønnsnemnd.

Bakgrunn: LO tapte i lønnsnemnd. Det blir avtalen medlemmene ikke ville ha

Medlemsdemokrati og kommunikasjon

For å ta det helt grunnleggende først: LO Stat tilsidesatte ikke medlemsdemokratiet da de valgte å gå for behandling i frivillig lønnsnemnd.

Jeg skal ærlig innrømme at rullgardina klaska hardt i bakken hos undertegnede da jeg først fikk høre at det ikke ble streik. Jeg antok som flere at her hadde LO Stat ignorert medlemmenes nei i uravstemningen.

Min antakelse medførte ikke riktighet, ettersom det ved et «Nei» i en uravstemning er vedtektsfestet to mulige alternativer. Den ene er streik, den andre er frivillig lønnsnemnd.

Det jeg ser på som den største feilen som ble begått av LO Stat her er at kommunikasjonen rundt at det finnes et annet alternativ enn streik ble underkommunisert. Det samme gjelder for så vidt også for NTL.

Kommunikasjonen la opp til en forventning om streik og alternativet om frivillig lønnsnemnd ble vel aldri nevnt.

Det var svært få som var klar over at frivillig lønnsnemnd var et alternativ ved et «Nei» i uravstemningen, meg selv inkludert, og dette er nok mye av grunnen til at mange medlemmer føler seg narret og ignorert.

Feilene i kommunikasjonen under årets lønnsoppgjør er det svært viktig å ta lærdom av i fremtiden.

Bakgrunn: Stor skuffelse blant forbundsledere etter dommen i Rikslønnsnemnda

Hva om vi hadde streiket?

Det er to mulige utfall til løsninger ved en streik; enten får vi gjennomslag, eller så blir det tvungen lønnsnemnd.

Dersom vi hadde streiket og det hadde blitt tvungen lønnsnemnd kan vi anta at resultatet ville blitt det samme som i den frivillige lønnsnemnda, ettersom de samme argumentene ville blitt fremført for de samme folka.

Eneste endringen ville vært at virkningstidspunktet for lønnsoppgjøret hadde blitt senere enn 1. mai.

Dersom vi hadde streiket og fått gjennomslag ville vi ha blitt stående med en helt egen tariffavtale ettersom YS Stat allerede hadde akseptert forslaget som lå på bordet, og Akademikerne og Unio får beholde sin avtale.

Vi ville med dette ha tilhørt den minste tariffavtalen i svært mange virksomheter, noe som ville ført til at vi hadde mistet lønnsmidlene som følger de uorganiserte, da disse følger tariffavtalen med flest medlemmer i den enkelte virksomhet.

Dette hadde gitt færre kroner å fordele på våre medlemmer og gjort det vanskeligere å få gjennomført vår tariffpolitikk med fokus på å løfte hele laget og utjevne systematiske skjevheter.

I bunn og grunn ville vi tapt stort på en streik hvor vi hadde fått gjennomslag for ytterligere krav og endt opp med vår egen tariffavtale.

I tillegg ville dette kostet staten enda mer i administrasjon ettersom vi da måtte håndtert tre tariffområder, noe som igjen ville gått ut over alle ansatte og brukere.

Aktuelt: – Hva er vitsen med en fagforening hvis alle skal forhandle for seg?

Kunne ting vært gjort annerledes?

Det korte svaret her er selvfølgelig ja. Dersom LO Stat hadde gått inn i oppgjøret med andre krav kunne utfallet blitt et annet.

Utfordringen til LO Stat var allikevel at marsjordren fra både medlemmer og forbundene var å prioritere kravet om én likelydende hovedtariffavtale i staten. LO Stat forholdt seg altså til prioriteringene gitt av medlemmene og forbundene.

Dermed kan vi ikke i etterkant komme å være misfornøyde med at de fulgte opp det vi ga føringer om, fordi vi ikke er fornøyd med resultatet. Det er forhandlinger, og vi kan ikke forvente å få gjennomslag for alle våre krav. Det er fire andre parter som også skal ha sine gjennomslag.

Det vi derimot kan være forbauset og forbanna over er kjennelsen fra Rikslønnsnemnda. I sin begrunnelse argumenterte de sterkt for at det mest hensiktsmessige for alle er å ha en likelydende avtale, men så evner de ikke å følge opp dette i sin avdømming.

I stedet skyver de den litt ubehagelige avgjørelsen til 2026 og kaster LO Stat, som har utvist (for) stor villighet til å imøtekomme de andre partene, under bussen på veien dit. Vi på lokalt nivå har nå en formidabel oppgave med å sikre bredt gjennomslag for NTL sin lønnspolitikk.

Det vil bli krevende, men ikke umulig.

Kommentar: LO ble den store taperen i statsoppgjøret