Kjetil Staalesen

Spesialrådgiver i LO

Denne spaltisten hadde nettopp noen interessante møter med tysk fagbevegelse. Det er veldig mange likheter mellom særlig den godt organiserte delen av tysk arbeidsliv, og den norske. Men åpenbart også mange forskjeller. Tysk industri er viktig for norsk velferd.

Hvis den må redusere produksjonen, smitter det over på norske leverandørbedrifter over hele landet på sekundet.

Våre diskusjoner dreide seg om hva som skjer når digitaliseringen endrer arbeidsprosessene i både vare- og tjenesteproduksjon. Diskusjonene deres er helt like våre. Ny teknologi øker produktiviteten, som er bra, men utfordrer selvsagt også stabiliteten i livene til de menneskene som får føle endringene direkte på kroppen og på lommeboka.

Dette er i seg selv ikke nytt, selvsagt. Spør en hvilken som helst hesteskomaker som mistet jobben da traktoren kom og sørget for at ordet «hestekrefter» ble forvist til metaforenes rike.

Det som har endret seg i Norge er selvsagt vårt samfunns smertegrense for konsekvensene av at jobben blir borte.

For noen generasjoner siden måtte du pent finne deg i å flytte, kanskje langt, hvis det ikke var arbeid å få der du bodde. Du måtte også lære deg noe helt nytt hvis etterspørselen etter det du kunne, for eksempel å sko hester, plutselig falt mot null. Ellers risikerte du fattigdom.

Vi aksepterer heldigvis ikke fattigdom i dagens Norge, og i praksis krever vi ikke at du skal flytte hundrevis av mil hvis det er en ledig jobb å få der, heller.

Dette er jo grunnen til at kontinuerlig jobbskaping er en så sentral del av det vi gjerne kaller den norske modellen.

Jeg vet ikke hvilken jobb som forsvinner neste gang, men visstnok begynner hamburgersteke-robotene å bli ganske gode. Kanskje vil en burgersjappe som i dag har ti ansatte, om noen år bare ha et par. Vi får se.

I noen land vil dette være en krise. Å «flippe burgere» er en innstegsjobb som kan læres ganske fort og som ikke krever store språkkunnskaper. Det behøver ikke bli en krise her. Det kan faktisk gå helt fint.

Hvis vi klarer å overholde den grunnleggende avtalen i den norske modellen. Den om at gamle jobber som blir borte skal erstattes med nye og bedre betalte jobber, at ledigheten og ulikheten holder seg lav og lønninger og yrkesdeltakelse holder seg høy.

Kronikk: Det er disse folka som angivelig ikke jobber nok

Det som er litt spennende er om denne måten å frigjøre ressurser til mer produktivt arbeid på, fortsatt holder når framtidas industri møter digitalisering og kunstig intelligens.

Denne type teknologi øker produktiviteten, men den krever også ny arbeidskraft. I noen tilfelle kan en investering i slik teknologi føre til at man trenger flere folk enn før, ikke færre.

Det kan man jo se på som enten en god eller som en dårlig nyhet, avhengig av brillene man har på seg. Men at det stiller noen nye krav til oss, er sikkert.

Det som ikke kommer til å endre seg er at de folka som får arbeidet sitt endret av ny teknologi, må få tilbud om kurs og kompetanseheving som gjør dem i stand til å ta de nye, bedre betalte jobbene som må komme.

Dette er fellesskapets og ikke bare hver enkelts ansvar.

Alternativet bryter vår sosiale kontrakt om at alle skal få det bedre når framskrittet kommer. Resultatet av et slikt brudd ønsker du ikke å se i norske gater.

Kommentar: Streiken som ikke når overskriftene