Kjetil Staalesen

Spesialrådgiver i LO

Spørsmålet er overalt. Hvordan skal vi få folk til å jobbe mer?

Økonomer, politikere, tenketank-folk og kommentatorer har lest perspektivmeldinga (eller i det minste et sammendrag) og fra sine utsiktsposter kan de fortelle oss at i framtida må vi jobbe mer og være mindre syke.

Det er fint å ha det som jobb. Å fortelle andre at de må jobbe mer og være mindre syke. Slike kommentarer kan skrives hvor som helst og når som helst. Den teksten du leser akkurat nå, for eksempel, skrives en søndag morgen med iPaden i fanget. Kaffekopp på bordet og rolig musikk i radioen. Livet som kommentator er godt!

«Det blir mangel på arbeidskraft», roper kommentatorene. Det høres ut som en god nyhet for arbeidsfolk, tenker du kanskje?

Arbeidskraften de selger blir vel mer verdt når det blir mangel på den? Men nei. De vanlige mekanismene for tilbud og etterspørsel fungerer ikke. Folk skal visst bli fattigere når etterspørselen etter arbeidskraften deres øker i framtida.

Det er særlig eldrebølgen som er spøkelset i fortellingen. Vi som er voksne nå har ikke laget nok barn til at vi kan regne med å bli ivaretatt av helsevesenet i framtida.

Det er visst ikke for seint. Jevnlig kommer det forslag til hvordan vi kan få folk til å jobbe mer. Du har sett dem. De handler stort sett om å gjøre det vanskeligere for de som ikke jobber. Det skal gi dem den motivasjonen de trenger til å komme seg ut i arbeidslivet, forstår vi.

Er det ikke rart? At når det er næringsliv eller øvre middelklasse som må endre seg, da er det gulrot som gjelder. Men når det er arbeidsfolk, da er det fram med pisken. Forslagene som gjentas er ikke nye. Kutt i sykelønna, reduser jobbsikkerheten, øk pensjonsalderen og så videre.

I min jobb treffer jeg mange som ikke kan arbeide fra sofaen, på hytta eller i bilen. Folk som må være et bestemt sted til en bestemt tid, for å jobbe. De har jobber med mening, men det er ikke meninger de produserer på jobben.

De produserer velferd, helse, trygghet, service, eller rett og slett varer som selges til kunder. Det er disse folka som angivelig ikke jobber nok.

Ingen er bekymra for politikere som sykmelder seg eller sjeføkonomer som pensjonerer seg for tidlig. Det er pursere, portører, helsefagarbeidere og heismontører som må jobbe mer.

Det som er så pussig er at ingen spør dem hvorfor de velger å slutte å jobbe?

Kunne det tenkes at det har noe med arbeidsforholdene å gjøre? Kunne det tenkes at noen av dem hadde valgt å jobbe lenger hvis de hadde en mindre anstrengende hverdag? Enklere turnus? Høyere lønn? Bedre tilpasning? Mer forutsigbarhet?

Du veit, gulrøtter. Slik som vi gir til elbilister når vi lar dem kjøre i kollektivfeltet eller lade bilen hjemme med strømprisgaranti?

Vi har hatt perspektivmeldinger før. De er viktige bidrag. De flinke folka som skriver dem bruker sitt beste skjønn med de dataene som er tilgjengelig på det tidspunktet. Men å spå om framtida er en vanskelig øvelse, selv for dem.

I perspektivmeldinga fra 2013 står det at de norske offentlige utgiftene vil overstige inntektene i 2025. Det er jo bare fire måneder til. Det skal bli spennende å se hvordan spådommen står seg.

Etterspørselen etter perspektiver vil i hvert fall garantert vedvare.