Selma Brodrej, fast spaltist i Dagens Arena

Det er fredag og jeg står foran delikatessedisken i en matbutikk i Stockholm sentrum.

Det bugner av skalldyr. Fete skiver med fransk ost pakkes inn i papir og legges i handlekurven. Personalet skjærer opp prosciutto i et alt raskere tempo. Svetten renner fra pannene deres. Bestillingene tar aldri slutt.

Jeg ser en kvinne i en beige kåpe som haster gjennom butikken med blikket festet i horisonten. Hun slenger varer ned i handlekurven uten å se på dem. Det er som om hun handler for siste gang.

Lavkonjunktur, de høye strømprisene og økt boligrente virker ikke å eksistere her. At den økonomiske krisen skal ha rammet selv den ressurssterke middelklassen, er vanskelig å forstå når man beveger seg rundt i Stockholm.

Problemet virker ikke å være at det er dyrt å drikke vin på Stureplan. Problemet er at det er så mange som vil drikke vin på Stureplan at det nesten er umulig å få bord.

Så klart det går an å bli rammet av inflasjon og rentesjokk uten å gi avkall på fredagskosen.

For mange husholdninger gjør et par østers verken fra eller til, de må pådra seg betydelig større utgifter enn som så for at de skal gå personlig konkurs. Men det er likevel forvirrende å se nyheter om den økonomiske krisen samtidig som man ser alle disse menneskene konsumere hemningsløst.

Debatt: Regninga kommer, og den sendes rett til norske arbeidstakere og pensjonister

Denne forvirringen forsterkes av at Forbes nylig kunne fortelle at den franske forretningsmannen Bernard Arnault hadde passert Elon Musk og ligger nå på førsteplass over verdens rikeste mennesker.

Arnault er sjef for luksusselskapet LVMH, som består at et 70-talls eksklusive underselskaper, blant annet champagnegiganten Moët & Chandon, motehus som Dior, Louis Vuitton og Kenzo, og gullsmedkjeden Tiffany & Co.

Åpenbart finnes det en overklasse som, lik guder, er upåvirket av hva som skjer i markedet for oss dødelige. Som fortsatt kjøper håndvesker og diamanter, uansett hvor mye prisene stiger.

Men at denne overklassen har blitt så stor og sterk at man nå kan bli rikere på luksusmerker enn på teknologi, er latterlig i en tid der så mye handler om å redusere kostnader.

Instagram-kontoen «Orreplan_4-ever» postet for en stund tilbake et meme som satte fingeren på det ironiske ved den øverste middelklassens «økonomiske krise».

Den forestiller en stresset seriefigur som med panikk i blikket funderer på hvordan han skal få redusert sitt forbruk etter rentesjokket. Foran seg har han to knapper. Over den ene står det navnet på en trendy vinbar på Söderhalm, over den andre står det navnet på en butikk med dyre merkeklær.

Jeg gjenkjente mange av mine bekjente i den memen. Så klart deres vaner delvis kommer til å endre seg nå, men ingen av dem kommer til å bli rammet på ordentlig.

Og en mørk del av meg kan ikke la være å fryde meg over deres gryende angst for at levekostnadene øker så mye av de må erstatte utelunsjene med matpakker. Haha, sier den lille djevelen på skulderen min, endelig får de en smak av virkeligheten.

Men etterpå kom jeg på at det fortsatt er kø foran skalldyrdisken i delikatessebutikken og fortsatt er det fullt på Stureplan. At champagnen og de dyre klokkene selger som aldri før og at de fleste jeg kjenner har bestilt minst én utenlandsreise i sommer.

Den øvre middelklassen befinner seg milevis unna virkeligheten, selv under sin såkalte krisetilstand.

Om vi virkelig vil få dem ned på jorda, må det en mye større krise til enn den vi er i nå.

Kommentar: Ola og Kari er blitt dramatisk mye fattigere på tur

Dette innlegget ble først publisert på dagensarena.se. Oversatt til norsk av Agenda Magasin)