Kjetil Staalesen, spesialrådgiver i LO

Før korona var det enormt mange svensker som jobbet i Oslos uteliv. På alle steder som serverte mat og drikke, kunne du regne med å høre svensk fra servitøren eller bartenderen.

Min frisør fortalte meg sist uke at før pandemien hadde han minst en svenske i stolen hver eneste dag. Nå har han ikke en svenske i måneden en gang. Det er ikke så rart.

Under pandemien måtte de «norske svenskene» hjem. De fant seg jobber og steder og bo der hjemme. Skal de nå komme tilbake hit? Hva skal lokke dem i så fall?

Timeprisen i Oslos uteliv målt i svenske kroner har falt med over ti prosent siden før pandemien. Svenskene drar nå på harryhandel til Halden og på Oslo-kafeer der du før hørte klingende Gøteborg-dialekt, må du nå snakke engelsk for å bli forstått.

Østeuropeere regner om lønna si til euro. Timeprisen for håndverkere i Norge målt i euro har falt enormt på kort tid. I 2014 trengte polakkene bare å tjene åtte kroner for å sende en euro hjem til familien. I dag må de tjene tolv. Det er en enorm forskjell.

Folk i bransjen forteller meg at polske håndverkere nå tar med seg 20 år med erfaring fra Norge og tilbyr sitt kvalitetsarbeid i Tyskland i stedet. Der får de lønn i hard valuta og som en bonus bor de mye nærmere familien. Vinn/vinn for dem.

I Norge risikerer vi å måtte ta et skritt tilbake og starte opplæringen i norsk bygg- og anleggsskikk av nye, unge folk fra andre land lengre vekk. Etter sigende er lyden av bulgarsk og ukrainsk nå på vei opp og polsk på vei ned i kaffepausene på norske byggeplasser.

Debatt: Jeg fryder meg over middelklassens økonomiske krise

Norge er så avhengige av utenlandsk arbeidskraft at vi lot smittevern være smittevern og ga unntak fra innreise-forbudet under korona-pandemien slik at det kunne komme bærplukkere fra Thailand og redde den norske jordbær-høsten. De kommer ikke hit som turister. De kommer for å jobbe og for å ta med seg penger hjem.

Da må de veksle sin norske lønn inn i sine egne penger. Så seint som i 2014 fikk de hele 5,5 thailandske Baht for ei norsk krone.

I fjor fikk de fire, i dag får de bare litt over tre. Skal de holde akkorden må de plukke dobbelt så mange jordbær i timen. Det går neppe.

Er norske bønder villige til å øke lønningene med 20–30 prosent for å kompensere? Eller stoler vi på at utlendingene er villige til å jobbe for mye lavere lønn enn før?

Hvis ikke risikerer vi nordmenn å måtte plukke jordbæra våre sjøl. Du vet, det vi ikke var i stand til under korona-pandemien. Det kan kanskje bli en god realitetsorientering i graden av norsk sjølberging, om ikke annet.

Norske pensjonister i utlandet er skuffa over gamlelandet. Nordmenn i Spania, Frankrike eller Danmark merker det godt når den gode pensjonen de har jobbet og spart opp, nå på kort tid er redusert med 30 prosent. I dag koster en euro tolv kroner. En dansk krone koster hele 1,60.

Prisstigningen i Europa kommer på toppen av dette. Bor du i Europa og har norsk pensjon, er kjøpekraften din nesten halvert på bare en håndfull år. Du må til land som Tyrkia og Pakistan for å oppleve at norskekrona er mer verd enn før. Ikke land vi vanligvis liker å sammenligne oss med.

Det har vært fantastisk å være Norge lenge. De som har argumentert for at det er lurt for et lite land å ha en egen valuta, har hatt vind i seilene. Men regningen for en fest kommer alltid.

Bare vent til fakturaen fra hundretusenvis av kredittkort havner i norske postkasser etter sommerens ferier.

Den manglende tilliten til norske kroner er ei regning som sendes rett til norske arbeidstakere og pensjonister.

Kommentar: Ola og Kari er blitt dramatisk mye fattigere på tur

Dette innlegget ble først publisert hos Dagsavisen