Svein-Yngve Madssen

Tidligere redaktør for LO-Aktuelt

Krigen i Ukraina er en kamp for frihet og demokrati.

Mange mener at det ikke finnes frihet uten demokrati. Og i hvert fall ikke demokrati uten frihet.

Men hvor demokratisk er egentlig det norske samfunnet? To ganger hvert fjerde år har vi muligheten til å bruke stemmeretten vår. Men hva med de andre 1458 dagene?

Ta de politiske partiene som er en viktig del av det norske demokratiet.

Hvem er det som velger partienes tillitsvalgte? Burde ikke alle partimedlemmene ha muligheten til å stemme på den personen de ønsker som partileder?

Det fungerer bra i Storbritannia.

Eller ta fagbevegelsen, som gjerne hever sin demokratiske fane. I mai skal de velge ny LO-leder. Hvor mange av LO-forbundenes én million medlemmer får være med i den prosessen?

Kanskje noen promiller.

Tidligere ville det vært krevende med direkte medlemsdemokrati. I dagens digitale verden er det ikke noe problem.

Ved uravstemninger i tariffoppgjør får medlemmene si hva de mener om forhandlingsresultatet. Hvorfor ikke når LOs eller forbundets tillitsvalgte skal velges?

Man kunne naturligvis ende opp med en LO-leder uten den riktige partiboka. Eller fra et lite forbund? Kanskje en med flerkulturell bakgrunn.

Samtidig vil et slik valg utløse et unikt engasjement rundt en LO-kongress.

Plutselig er det viktig å vite hva en LO-leder mener og står for. Du vil få noe så eksotisk som en valgkamp internt i fagbevegelsen.

Det er kanskje det viktigste argumentet for flere demokratiske valg og avstemninger i samfunnet.

Skal demokratier overleve er aktivitet helt nødvendig. Passivitet og likegyldighet er demokratiets akilleshæl.

Slik sett vil en ny EU-debatt ha en verdi i seg selv. Den vil utløse politisk engasjement over hele landet. Og den vil avdekke at også i Norge er det store motsetninger.

Frontene blir fort like steile som vi ser mellom republikanere og demokrater i USA.

Vi er ikke så ulike dem vi for tiden misliker så sterkt. Den selvinnsikten mangler vi i dag.

Tidligere folkeavstemninger har vist at vi i motsetning til det amerikanske samfunnet legger stridsøksa til side når valget er tatt.

Det er også en egenskap som det kan være greit å børste støvet av en gang i blant. Det er langt mellom de store stridene i Norge.

Da jeg spurte min gode venn chat-GPTn trakk den fram åtte store konflikter.

• Forholdet vårt til Sverige og Unionen vi i 1814 ble tvunget inn i etter Napoleonskrigene.

• Kampen om demokratiet og grunnloven.

• Arbeiderbevegelsens klassekamp.

• Striden om stemmerett for kvinner.

• Abortdebatten.

• Målstriden om hvilket norsk skriftspråk som skulle være det offisielle.

• De to folkeavstemningene om EU.

• Og den siste store stridssaken er flyktning- og innvandringspolitikken.

Åtte nasjonale stridssaker i løpet av 210 år som har engasjert store deler av befolkningen.

Kanskje ikke så rart at folk syns norsk politikk er ganske grå og kjedelig.

Desto viktigere er det at vi får engasjere oss i medlemsdemokrati og kanskje nærdemokrati.

Her hvor jeg bor er det snart tid for generalforsamling i borettslaget. Rundt 190 andelseiere har stemmerett; rundt 30 bruker den og stiller opp på møtet.

Heller ikke det er noe godt tegn på at det norske demokratiet er levende. Demokrati kan forvitre og forsvinne. Du trenger ikke en krig for å oppnå det.

Bare et demokratisk valg hvor feil mennesker vinner fordi vi andre ikke bryr oss.