Jo Moen Bredeveien

kommentator i Dagsavisen

«There is power in a Union», sang Billy Bragg. Ja, det er mye kraft og styrke i en forening av mennesker som kjemper sammen for en god sak. Her hjemme har Stig Holmås slått fast at vi uten fagforeningene ville ha ingenting. Også det er et poeng det er lett å si seg enig i.

En velfungerende fagbevegelse er garantisten for verdige arbeidsforhold, levelige lønnsvilkår og den enkelte arbeidstakers mulighet til å stå opp mot en langt sterkere motstander. Fagforeningen er den lille mann og kvinnes sikkerhetsnett, og streiken er vårt våpen når vi behandles urimelig.

Og kanskje like viktig i ulvetiden vi lever i: Fagbevegelsen er et bolverk mot ytre høyres frammarsj, en barrikade som ikke lett lar seg forsere for kreftene som vil oss vondt.

Nettopp derfor er det så oppløftende å lese nyheter litt bakenfor førstesidene fra USA denne uka. Det pågår en langsom forflytning av flankene, litt i ly for den brede mediedekningen.

Fagbevegelsen styrker seg – og dermed styrkes også min tro på framtiden. Det kan trengs. Jeg er en av de mange som synes verden er vanskelig om dagen, og sliter med å finne de positive nyhetene.

Vi pleier å oppsummere året som gikk i denne avisa. Da samler vi en rekke av oss som skriver kommentarer og flere av avisas spaltister over en øl på et dertil egnet sted, og så snakker vi oss gjennom året.

Like før jul i fjor var det en pessimistisk gjeng som snakket seg gjennom det som hadde vært og det vi trodde skulle komme. Det er ikke så rart: Det går jo ikke så veldig bra om dagen. Kriger, klimakrise, energikrise, dyrtid. Ytre høyre på frammarsj, nerver i spenn i forkant av valget til EU-parlamentet i vår og enda mer før USA skal velge president i november.

Én av oss klarte likevel å løfte blikket litt over alt det triste. LO-sekretær Kjetil Staalesen ville gjerne kalle 2023 «det store solidaritetsåret», sa han. Han pekte da på den vellykkede storstreiken i fjor vår, der store grupper streiket for seg selv, men enda viktigere: For andre arbeidstakere i Norge – og vant fram.

Det er utvilsomt sant at glasset er halvtomt på flere områder. Men Staalesen hadde et godt poeng. Utviklingen er ikke utelukkende negativ. Og mye av håpet i våre dager kommer fra fagbevegelsen, både ute og hjemme.

LO krysset den magiske linja og fikk for første gang over én million medlemmer i fjor. Mye jobb er gjort her hjemme, og mye står igjen. Det er nok mulig å hevde at det er en litt defensiv kamp vi kjemper, her på berget, der det handler om å beholde så mye som mulig av det som er vunnet.

Det er helt annerledes i USA, verdens eneste supermakt og på mange måter hyperkapitalismens hjemland. Det er likevel, eller kanskje nettopp derfor, fra USA de beste nyhetene, sett med arbeiderbevegelsens øyne, kommer om dagen.

For noen dager siden stemte et overveldende flertall av de ansatte ved Volkswagen-fabrikken i Chattanooga, Tennessee, for å organisere seg i det amerikanske bilarbeiderforbundet UAW. Dette var fram til den historiske avgjørelsen den eneste uorganiserte Volkswagen-fabrikken i verden. Nå er det håp om at flere andre bilfabrikker i det store landet på den andre siden av havet følger etter.

Det er kanskje ikke så mye å skrive hjem om ved første øyekast, men avgjørelsen om å organisere seg skriver seg inn i et større mønster. I fjor høst vant UAW fram mot de store amerikanske bilprodusentene etter en langvarig streik. De ansatte fikk 25 prosent lønnsøkning. «Dette kan være en av de mest betydningsfulle seirene for fagbevegelsen på lang tid», sa fagforeningsekspert Bob Bussel til Dagsavisen om den suksessfulle streiken.

Etter mange års nedgang begynner endelig fagbevegelsen i USA endelig å røre på seg igjen. Gjennomslaget er tydelig.

President Joe Biden støttet de streikende. Målinger viser at 65 prosent av befolkningen i USA har et positivt syn på fagforeninger. Kaffekjeden Starbucks har stadig flere – om enn fortsatt få – organiserte ansatte. Flere Amazon-ansatte sto imot presset fra lovgiver og arbeidsgiver og stemte for å organisere seg for noen år siden.

Det er museskritt, men det går riktig vei. Nevnte Bob Bussel pekte på skjevfordelingen i samfunnet og pandemiens konsekvenser da han skulle forklare hva som er i ferd med å skje. «Selskaper og sjefer tjente store penger, men arbeidere flest følte ikke at de fikk sin del av kaka. Det fikk dem til å stille spørsmål», sa han til oss før jul.

Det er langt igjen til norske forhold, enn si en fagbevegelse som virkelig har kraft til å påvirke samfunnsutviklingen. Bare rundt 6 prosent av ansatte i private virksomheter i USA er organisert. (Det samme tallet i Norge vaker rundt midten av 30-tallet. Det er heller ikke godt nok, kan man godt hevde.) Lovverket er i mange stater et hinder for å styrke fagbevegelsen.

Men det er en utvikling på gang som kan peke mot en bedre framtid. En venstreside med en sterk fagbevegelse i ryggen har en helt annen kraft enn en venstreside som må drive ad hoc-kampanjer for mer eller mindre egnede kandidater fra valg til valg.

Det er selvsagt mulig at jeg leter etter halmstrå. At strømmen av gode nyheter har gjort meg lettrørt og lettpåvirket. Det gjorde uansett godt å lese en politisk nyhet fra USA denne uka som ikke handlet om Donald Trump og dragkamp om støttepakker til Ukraina, eller om forholdet til Israel.

Jeg fant fram diktet til Stig Holmås igjen da jeg leste om organiseringen av de Volkswagen-ansatte i Tennessee. I kveld skal jeg lese det for mine barn, som jeg så ofte er bekymret for når jeg ser for meg hva framtida kan bringe.

Jeg etterlater mine barn dette diktet

For at de skal lære å elske vindene, havet,

Den søte lukten av stor kjærlighet, – og fagforeningene.

Uten dem hadde vi ingenting.