Harald Braathen

Leder i Bygningsarbeidernes fagforening

Li-Mei Berglid

Organisasjonsarbeider i Bygningsarbeidernes fagforening

Vi i Bygningsarbeidernes fagforening oppfordrer flere til å svare på regjeringens lovforslag i forbindelse med sykefravær. Fristen er 15. mars.

Dette forslaget skal i teorien bidra til bedre oppfølging og raskere tilbakeføring til arbeid, ved å presisere at arbeidstakere må medvirke og være i aktivitet, ellers stanses sykepengene.

Men vi er enige med Ebba Wergeland, det er et dårlig forslag!

Høringsforslaget beskriver blant annet en undersøkelse hvor de oppgir at «om lag én av tre bedrifter oppgir at den ansatte ikke forstår at de har en medvirkningsplikt».

Men det ser ikke ut til å være gjort tilsvarende undersøkelser blant ansatte for å sjekke om vi faktisk forstår det. Vår oppfatning er nettopp at vi arbeidstakere vet ganske godt at vi har en medvirkningsplikt ved sykefravær og følger opp dette så godt vi kan.

Sånn vi ser dette forslaget, vil det i praksis bli akkurat som Ebba Wergeland beskriver: At arbeidsgivere kan overprøve legens sykemelding.

Man flytter mer ansvar, risiko og press over på de syke, uten at arbeidsgivers plikt til reell tilrettelegging eller forebygging styrkes eller skjerpes.

For mange arbeidstakere betyr ikke dette at vi kommer raskere tilbake i jobb. I praksis betyr det at vi forsvinner raskere ut av sykefraværsstatistikken, over på arbeidsavklaringspenger, dagpenger eller uføretrygd.

Tallene for sykefravær kan se bedre ut, men man bare flytter problemet, og flere av oss risikerer å bli stående utenfor arbeidslivet, ikke i jobb.

Lavere sykefraværstall kan ikke være et mål i seg selv. Det som teller, er hvor mange som faktisk kommer tilbake i jobb. Et velferdssamfunn kan ikke bygges på at syke mennesker presses ut av statistikken i stedet for tilbake i arbeid.

Vi syns det er «helt sykt» at dette ikke er et prinsipp som får større plass i denne debatten.

La oss ikke akseptere premisset om at redusert sykefravær automatisk betyr at folk er tilbake i jobb. Det må nyanseres mye mer og ses i sammenheng med tallene om sysselsetting og andre ytelser. Som også har andre årsaker enn sykdom.

Vi ser at oppfølgingsplaner ofte brukes som «minimumsdokumentasjon», ikke som verktøy for faktisk tilrettelegging. I noen tilfeller blir de første steg i en oppsigelsesprosess, der fokus er på å sikre arbeidsgiver juridisk, ikke på å få arbeidstaker frisk nok til å stå i jobb.

Samtidig finnes det få eller ingen konsekvenser for arbeidsgivere som lar være å følge opp.

Det er dessuten uklart om sykepenger skal utbetales eller ikke når vurderingen av om en arbeidstaker «medvirker godt nok» pågår.

Vi ser allerede hva som skjer i praksisen rundt arbeidsgivers bestridelser av sykmeldinger, og vi kan ikke godta enda en lov som gjør at mennesker blir stående uten inntekt mens saken behandles og gjør allerede syke mennesker enda mer sårbare og vanskeligstilte.

Forslaget sier ingenting om hva som skal være praksisen rundt de nye endringene.

Det eneste disse endringene vil bidra med, er å støtte opp under Høyres stigmatisering og mistenkeliggjøring av syke, som vi også, nok en gang, ser i landsmøteforslagene deres: Svekke fagforeninger og kutte i sykelønna for å kutte i skatt og velferd.

Svekkes sykelønnsordninga, vil det medføre streik fra vår side. Nå må det være nok. Det snakkes varmt om inkludering i arbeidslivet, men i økende grad ser vi en holdning der de syke blant oss blir fremstilt som problemet. Det er ikke velferdssamfunnet vårt verdig.

Løsningene og virkemidlene vi ser etter og har behov for finnes helt andre steder enn å kutte i sykelønna. Det som skal til er reell tilrettelegging, sikre vilkår, støtte og oppfølging, ikke mer utrygghet, moralisering og økonomisk ustabilitet.

Les også Kjersti Stensengs svar til Ebba Wergeland: Lavere sykefravær krever mer av alle