Helle Cecilie Palmer, kommentator i Agenda Magasin

Anette Trettebergstuens brå avgang sist uke utløste mange Facebook-innlegg som hyllet hennes innsats som kultur- og likestillingsminister. Særlig ble hennes arbeid for skeives rettigheter trukket fram.

Da ny statsråd skulle utnevnes denne uka, ble det på forhånd varslet at det ikke ville bli noen rokkeringer av andre statsrådposter.

Jeg skulle likevel ønske at statsminister Støre hadde gjort en endring: Han burde ha utnevnt to nye ministre: én for kultur og én for likestilling.

Likestillingsfeltet ble flyttet fra det som nå heter barne- og familiedepartementet i 2019 da KrF kom inn i Solberg-regjeringen. Kjell Ingolf Ropstad ble barne- og familieminister, mens Venstres Trine Skei Grande ble kultur- og likestillingsminister.

Det het seg at det var et ønske fra Venstre å få likestillingsfeltet inn i kulturdepartementet, men det ble også spekulert i om Ropstad ville «slippe» å ha ansvaret for likestilling (les: homofiles rettigheter). I bytte fikk han ansvar for tro- og livssynsaker.

Det har altså vært et praktisk og politisk spørsmål om hvorvidt likestilling hører mest sammen med familiepolitikk eller kulturpolitikk.

Men likestilling er jo mer enn dette, og et så viktig felt at vi behøver en helt egen likestillingsminister.

Før Lubna Jaffery ble ny kultur- og likestillingsminister, hadde Arbeiderpartiets ressursgruppe for funksjonshemmede spilt inn Tove Linnea Brandvik til statsrådposten. Brandvik er i dag leder av Norges Handikapforbund, men har også lang erfaring som politiker.

Representasjon teller, og derfor er det viktig og riktig å ansette en dyktig kulturminister med minoritetsbakgrunn. Av akkurat samme grunn ville det vært både symboltungt, fremoverlent og riktig å utnevne en likestillingsminister som sitter i rullestol.

Ikke bare fordi hun sitter i rullestol. Men fordi Brandvik som representant for Norges største minoritet har enorm kunnskap om hvor stor mangelen på likestilling er for mennesker med funksjonsvariasjoner.

Utfordringen er at likestilling er et område som favner bredt. Spørsmål om likestilling berører arbeidet til alle departementene. Men det handler jo også om prioriteringer. Et stort likestillingsspørsmål kan tilhøre et helt annet departement. Selv om de nye togene regjeringen har kjøpt inn, diskriminerer rullestolbrukere, hører problemet inn under samferdselsdepartementet. Som er mer opptatt av tog enn likestilling.

Her kunne Brandvik vært både bråkmaker og vaktbikkje i egen regjering.

Når jeg leser all hyllesten Anette Trettebergstuen har fått for sitt arbeid for skeive og transpersoner, tenker jeg at vi hadde trengt en statsråd som om noen år kan hylles for sitt arbeid for funksjonshemmede.

Lubna Jaffery kommer sikkert til å gjøre en god jobb, det er ikke det jeg kritiserer. Men likestilling er en for stor og viktig oppgave til å havne bak bindestreken i et sammensatt departement.

Kommentar: Hvem passer på at partiets statsråder ikke gjør idiotiske ting?