Hans Petter Refsahl

Medlem av Konduktørforeningen Hamar

Lønnsoppgjøret i Vy går til Riksmekleren etter at LO og Spekter ikke kom til enighet i de sentrale forhandlingene.

Jeg synes det er bra at NJF nå sier tydelig at de ikke kan godta en avtale der de ikke vet hvilke konsekvenser den får for medlemmene. Det er et viktig prinsipp.

Aktuelt: Kan bli streik på jernbanen – står om endringer i skift og turnus

Etter at særaldersgrensen ble fjernet, mener jeg hele diskusjonen må ta utgangspunkt i ett grunnleggende spørsmål:

Hvordan skal vi organisere arbeidstiden slik at ansatte med sikkerhetstjeneste i tog faktisk kan stå i full stilling fram til ordinær pensjonsalder?

For meg er dette det viktigste spørsmålet i hele oppgjøret. Klarer vi ikke å svare på det, hjelper det lite å diskutere enkeltbestemmelser.

Derfor mener jeg målet med et tariffoppgjør må være å skape forbedringer, ikke å begrense tap.

Vi skal ikke stemme over hvor mye dårligere resultatet kunne blitt. Vi skal ta stilling til den avtalen som faktisk ligger på bordet.

Når særaldersgrensen er borte, må arbeidstid, turnus og restitusjon utformes slik at ansatte kan ivareta både helse, sikkerhet og arbeidsevne gjennom et helt arbeidsliv.

Det må skapes forbedringer som gjør det mulig å stå i full stilling fram til ordinær pensjonsalder.

Vi må kunne utvikle virksomheten og møte framtidige anbud, men konkurransekraft kan ikke bygges ved gradvis å øke belastningen på dem som står ute i tjenesten.

Når trafikken øker og selskapet skaper større verdier, må også de ansatte få sin del av gevinsten. Ikke bare gjennom lønn, men gjennom arbeidstidsordninger som gir forutsigbarhet, restitusjon og mulighet til å stå lenge i yrket.

Vi må slutte å se på arbeidstid som et regneark. Vi må se på menneskene som skal leve i turnusen. Hvis samfunnet forventer at vi skal jobbe lenger, må også arbeidstidsordningene gjøre det mulig.

Jeg mener også at vi må slutte å tenke seniorpolitikk fra fylte 60 år. Den begynner den dagen man starter i et belastende turnusyrke.

Slitasje bygges opp gjennom et helt arbeidsliv, og derfor må også vernet bygges inn i arbeidstidsordningene fra første dag.

Dette handler ikke bare om oss som jobber i tog. Det handler om hvilket arbeidsliv vi ønsker framover.

Hvis arbeidstidsordningene fører til at flere blir utslitt, mister helseattesten, eller må gi seg tidligere enn de ønsker, taper både de ansatte, virksomheten og samfunnet.

Til slutt vil jeg minne om noe som kanskje er det viktigste av alt. De rettighetene vi har i dag har ikke kommet av seg selv. De er resultatet av at fagorganiserte har stått sammen gjennom mange år.

Skal vi fortsatt ha innflytelse på hvordan arbeidslivet utvikler seg, må vi også klare å stå samlet når viktige prinsipper står på spill.

Det handler ikke om konflikt for konfliktens skyld, men om å være bevisst verdien av fellesskapet og den innsatsen hver enkelt legger ned, hver dag, hele året.

Nå er vi i et brudd, og meklingen skal avgjøre veien videre. Jeg håper vi bruker denne tiden til å reflektere over hva slags arbeidsliv vi ønsker i framtida.