Rønnaug Jarlsbo

ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no

Trender fins på alle felt, også innen eldreomsorg.

– I eldreomsorgen er det fagfolk, presse, interesseorganisasjoner og politikere som er trendsettere og styrer hva slags omsorg vi får og hvilke tilbud vi innbyggere kan velge mellom, mener Kari Midtbø Kristiansen.

Hun er daglig leder ved Nasjonalt senter for aldring og helse.

– Heldigvis har vi politiske myndigheter som er lydhøre overfor fagmiljøene, det har vi sett under pandemien og det gjelder også eldreomsorg, sier Kristiansen til Fagbladet.

– Har visst dette siden 70-tallet

Eldreomsorg handler både om boform og omsorg. Samtidig er det viktig å huske at omsorg er mer enn boform, påpeker Kristiansen.

– Trendene har på sett og vis gått litt i ring. Historisk har det vært forsket ganske mye på omsorg og boformer for eldre i Norge. Vi har visst siden 70-tallet at hjemlige omgivelser med små enheter og tilgang til trygge utearealer er viktig for eldre med demens. Av ulike grunner har det likevel blitt bygd store sykehjem i institusjonslignende drabantbyblokker, sier Kristiansen.

I mange år var omsorgen organisert rundt de ansattes oppgaver: Dagen startet med rapport på vaktrommet, så var det morgenstell, deretter tilbake til vaktrommet, før det var ut til frokostlaging og tilbake til vaktrommet igjen.

Fra upersonlige, digre institusjoner og «oppgavebasert omsorg» er pleietrengende eldre nå tilbake i hjemlige omgivelser og personsentrert omsorg.

Pårørende må bidra mer

– Personsentrert omsorg handler om å styrke identitetsfølelsen. Da må du bo i gjenkjennelige omgivelser hvor du føler deg trygg og har aktiviteter som du trives med. For at beboeren i størst mulig grad skal oppleve mestring og glede i hverdagen, må det tas utgangspunkt i livshistorie og dagsaktuell situasjon og gjøres en kartlegging: Hva ønsker pasienten, eller hva hadde hun ønsket hvis hun var i stand til å si det?

Målet er å jobbe med hva som er best for den enkelte, selv om det ikke alltid er enkelt å gjennomføre.

– Man kan alltid trenge mer ressurser, flere ansatte og ikke minst mer kompetanse, sier Kristiansen.

I kvalitetsreformen «Leve hele livet» og andre offentlige satsinger blir frivillige løftet fram som viktige i omsorgen for framtidas eldre og pleietrengende.

– Nå vet vi at vi verken vil ha nok ansatte i tjenestene eller mange nok frivillige i framtida. Dermed øker sannsynligheten for at pårørende må bidra mer. Samtidig vet vi at pårørende blir syke hvis de må bidra for mye, og at ikke alle har pårørende.

TIL INSPIRASJON: Ladesletta helse- og velferdssenter i Trondheim har siden 2014 høstet fruktene av uformelt sosialt samvær mellom generasjonene. Barnehagen og sykehjemmet er samlokalisert og har både organisert samvær og tilfeldige møter.

Marit Brodal

Det integrerte samfunn

Ifølge Kristiansen er det liten tvil om i hvilken retning vi må bevege oss for å sikre framtidige generasjoners alderdom:

– Vi må tenke frivillighet på nye måter, integrerte samfunn og delingsøkonomi. Vi må skape samfunn hvor vi hjelper hverandre.

Det fins allerede eksempler på nye, sosiale boformer, både i utlandet og her hjemme. De nye bofellesskapene har som oftest ulike typer leiligheter, fellesarealer for sosiale møter og servicetjenester og rommer alle generasjoner.

– Disse bofellesskapene er vinn-vinn og gir glede, helse og økonomisk gevinst for alle parter. Noen vil selvfølgelig ha større behov for tjenester, men i et integrert fellesskap i nærmiljøet, kan man kanskje bo litt lenger hjemme og spare en del på det. Hvis sykehjemsavdelingen er nær, blir heller ikke overgangen så stor og det blir lettere å være pårørende. 

Denne skaper debatt: Midt i eldrebølgen står 30 av 80 leiligheter tomme på et av Oslos aldershjem: – Noe er feil

Viser til Danmark

Her hjemme har utviklingen hittil handlet mest om privat utbygging og lite om samhandling med offentlige tjenester, sier Kristiansen.

– Vi vil trenge rause samfunn som rommer alle. Vi kan ikke bare tenke utbygging av tjenester og sykehjem, sier hun og viser til at Danmark allerede har generasjonsboliger med integrerte offentlige tiltak.

– Et bygg kan romme en selvstendig sykehjemsavdeling som også kan åpnes opp for interaksjon med resten av bygget. Heldigvis opplever jeg at kommuner oftere tenker i slike baner, og at det begynner å bli aksept for at planlegging av god eldreomsorg omfatter alle deler av den kommunale virksomheten, og ikke bare helse- og omsorgsavdelingen.

GENERASJONSBOLIG: I Pastor Fangens vei i Oslo har to studenter fått billig hybel og miljøarbeiderstatus. Denne varianten vil vi trolig se mer av.

Oslo kommune

Stikkord: Utprøving

– Det fins ikke ett svar på framtidas utfordringer når det gjelder boliger for eldre, sier seniorforsker Karin Høyland ved Sintef. Hun er medforfatter av rapporten «Bo hele livet – nye bofellesskap og nabolag for gammel og ung» (2020).

– Lengst mulig i egen bolig er bra for mange, men mange blir også sittende mye alene. Tida er inne for å lete etter og prøve ut flere ulike løsninger som støtter at folk både greier seg selv og kan hjelpe hverandre, modeller som gjør at folk kan oppleve meningsfylte hverdagsliv lengst mulig, sier forskeren til Fagbladet.

Høyland har reist Norden rundt for å se på ulike alternativer og høre hvordan de ulike konseptene fungerer. I Finland besøkte hun et boligkompleks med ulike generasjoner som også rommet leiligheter for pleietrengende eldre. I Danmark har seniorfellesskap blitt populært, i Trondheim besøkte Høyland kommunale Ladesletta helse- og velferdssenter, hvor sykehjem og barnehage er samlokalisert.

– I tillegg til fellesarealer har Ladesletta en felles aktivitetsleder som sørger for at barn og eldre gjør ting sammen. 

Høyland trekker også fram bo- og aktivitetshuset Seniorhuset i Pastor Fangens vei i Oslo. I tillegg til å ligge vegg i vegg med en barnehage, leier to studenter hybel for en billig penge og har miljøarbeiderstatus. Denne modellen tror Høyland vi vil se flere varianter av i framtida. 

– Hvordan ser framtidas omsorgskonsept for eldre ut, og hva må til for at det skal lykkes?

– Vi trenger mange ulike konsepter, men først og fremst må vi tenke forebygging og inkludering og gjøre dette til en del av ordinær boligutbygging. Kollektive boformer prøves ut flere steder, men vi vet litt for lite om hvor lenge man kan bli boende hvis man blir skrøpelig og pleietrengende. Det er lett å se for seg at det da kan bli krevende å bo flere generasjoner sammen. Kanskje bør seniorkollektivene heller være en del av nærmiljø? Jeg tror vi i større grad må tenke områdeplanlegging med ulike boligtilbud og mer fokus på sosiale fellesarenaer. 

Høyland mener i likhet med Kristiansen at noe av utfordringen i Norge hittil har vært at mange tilrettelagte eldreboliger er private og forbeholdt noen få.

– Mange eldre har en god del boligkapital sammenlignet med yngre, men vi har også eldre som har leid hele livet eller bor i distriktene og ikke får solgt boligen sin. 

Debatt: «Ta strømmen tilbake i folkets makt!»