Tone er ikke redd for å være med folk som skal dø: – Det føles egentlig bra

Kathrine Geard

kathrine.geard@fagbladet.no

Tone Henriksen har akkurat gått av vakt ved Kvaløysletta sykehjem i Tromsø kommune, der hun har jobbet siden 2000. 

 – Jeg er ikke redd å være med folk som skal dø. Det føles egentlig bra, sier hun.

Etter mange år i barnehage slo hun til da sykehjemmet trengte vikar – og bytta ut omsorg for de yngste, til omsorg for de eldste. Etter hvert tok hun hjelpepleierutdanning og fikk fast jobb.

Nå har Henriksen egentlig gått inn i pensjonistenes rekker, men hun tar fortsatt vakter. Denne uka blir det tre vakter i det hun kaller en vanlig sykehjemsavdeling med mye demens. Mange beboere trenger også pleie av fysisk sykdom.

Hjelpepleieren har alltid hatt særlig faglig interesse for omsorg og pleie mot livets slutt.

– Jeg veit egentlig ikke hvorfor, men det er jo et kjempeviktig fagfelt.

Tone Henriksen har alltid vært opptatt god faglig omsorg mot livets slutt.

Kathrine Geard

Nordmenn dør på sykehjem

Stadig flere nordmenn dør på sykehjem. I dag skjer omtrent 50 prosent av alle dødsfall her.

Rundt 30 prosent dør på sykehus, mens drøyt 13 prosent dør i et privat hjem. Ansatte på sykehjem møter derfor ofte sorg og død i sitt arbeid, og må takle faglige og etiske spørsmål knyttet til pleie av døende og pårørende i sorg.

I 2016-2018 var Tromsø med i det nasjonale pilotprosjektet «Trygghetsstandard i sykehjem», der fire kommuner prøvde ut standarder innenfor tre områder: aktiv og meningsfull tilværelse, ernæring, mat og måltider og lindrende behandling og omsorg ved livets slutt.

Hensikten var å utvikle et felles verktøy for kvalitetsutvikling og like god praksis på alle landets sykehjem, og en ferdig versjon av trygghetsstandarden ble lansert av Solberg-regjeringen i 2021.

I piloten var Henriksen med på temaet omsorg ved livets slutt.

Deltakerne møttes blant annet flere ganger til faglige dager med forelesning og erfaringsutveksling. Det ga verdifulle kunnskaper som hun har hatt stor nytte av i jobben.

– Jeg lærte mange ting, men vil trekke fram det å reflektere og tenke bevisst rundt hva verdighet er. Og forstå at min verdighet ikke trenger å være din verdighet.

Mangfold og kulturkunnskap

Hun påpeker at sykehjemmene blir mer og mer mangfoldige – med beboere fra ulike kulturer og religioner.

– Det må det være plass til, men da må vi også kunne noe om andres kultur.

Samtidig må ansatte fra ulike land og kulturer som jobber på sykehjem, kjenne til norske forhold.

– En ting er språket, som kan være litt problematisk innimellom, men det er kjempeviktig at alle som jobber på sykehjem har kunnskaper om norsk kultur, sier hun og fortsetter:

– Det er de som bor på sykehjemmet som skal være i fokus, sier Henriksen, og legger til at norsk kultur heller ikke er én størrelse. De lokale forskjellene i væremåte og omgangsform kan også være store.

Fikk du med deg denne? For Benjamin er hver begravelse en eksamen

Døden på delt rom

Når vi spør om et eksempel på en situasjon der verdighet kommer inn i bildet, trekker Henriksen fram bruk av dobbeltrom.

– På en avdeling jeg jobbet, måtte åtte av 19 beboere dele rom. Når den ene skal dø, er det veldig uverdig at den andre blir tvunget til å delta på en måte. Vi snakker jo om demente folk som ikke forstår. Så vi har selvfølgelig vært nødt til å ta noen grep.

Tone Henriksen syntes det var uverdig dengang beboere måtte dele rom

Kathrine Geard

Ofte fikk de flyttet den døende over på et enerom helt på slutten, og den som bodde der inne over på dobbeltrommet.

Til gjengjeld ble den som skulle dø da omgitt av bilder og ting hen ikke hadde noe forhold til.

– Og de pårørende kom også inn på et rom som var nytt for dem. Jeg syntes ikke det var verdig heller. Men av to onder velger man det minste.

Noen døde likevel på delt rom, for av og til skjer også brå og uventede dødsfall på sykehjem.

Situasjonen Henriksen beskriver, varte helt til for et par-tre år siden. Nå er det slutt på at to bor på rom sammen på Kvaløysletta.

Pårørendes verdighet

Henriksen er også opptatt av å ta vare på de pårørendes verdighet. Det er viktig å høre på dem, og tidlig ha gode samtaler, slik at folk er forberedt på det som skal skje.

– Vi har samtaler når folk kommer på sykehjem, der vi kan vi ta opp det som kan være litt vanskelig. «Det her er et sykehjem, og folk dør på sykehjem. Er det noe spesielt dere vil vi skal ta hensyn til?»

Ofte kan pårørende være opptatt av om mor eller far spiser nok, mens den det gjelder kanskje ikke orker eller vil spise. Derfor er det viktig at legen, som har den faglige tyngden, snakker med dem om det å dø, understreker hun.

– For det er en prosess som kan ta veldig lang tid. Det kan ta måneder å dø. Mange er ikke klar over det, men det er kroppen sjøl som forbereder seg på å avslutte, som ikke vil spise.

– Hva synes du om medieoppslag som «Mor sultet i hjel på sykehjemmet»?

– Jeg kjøper ikke det. Jeg har lest det mange ganger, og tenkt ja, ja...hvis den pårørende hadde fått snakket med noen og blitt forklart ting, så er det ikke sikkert at man hadde syntes at mor har sultet i hjel.

– Det kan ikke være fordi personalet ikke hadde nok tid til å gi mor mat?

– Altså, jeg veit jo ikke om andre, men jeg har aldri opplevd her at vi ikke har tid til å gi folk mat. For det blir prioritert. Og selv om folk ligger der og ikke vil spise, så får de tilbud. Vi strekker oss langt. Hvis jeg veit at fru Hansen er veldig glad i most banan, så får hun selvfølgelig det.

Engstelse og utrygghet

Brorparten av pasientene ved sykehjem er demente og kan ikke ivareta sin autonomi, altså egne ønsker og behov. Men pleierne hører på dem og har samtaler med dem i det daglige.

– Vi snakker med folk om mange ting, også døden. Ofte når mennesker kommer i høy alder, så gir de oss billetten sjøl for å si det sånn. De kan si: «Nå vil jeg bare dø», og da er det lettere å få i gang en samtale om det. Det har jeg gjort ofte.

Samtaler med beboere og pårørende er viktig for å skape trygghet

Kathrine Geard

Selv om de sier sånt, er det ikke sikkert at de vil dø. Ofte kan det være at de føler seg i veien, er ensomme eller ulykkelige, påpeker hjelpepleieren.

– Alle mistet vi jo ting gjennom livet, og det kan du være ulykkelig for. Sjøl om du er dement, så kan du føle ensomhet eller utrygghet. Veldig ofte er folk utrygge.

I vårt moderne samfunn er folk flest ikke mye borti døden til vanlig. Henriksen kunne heller ikke noe særlig om det, og var i grunn litt betenkt før hun begynte, men det gikk fort over.

– Jeg er ikke redd å være med folk som skal dø. Det føles egentlig bra. Jeg føler meg trygg i min rolle når jeg følger folk inn i døden. Mange har vi kjent lenge, så du kan komme ganske nær. Da tenker jeg at jeg skal være der for deg, og gjøre det trygt. Ha mest mulig ro, og så la folk få lov å slippe.

Sorg og lettelse

Også demente kan være veldig urolige og engstelige. Men døende som spiser mindre og mindre, mister gjerne kreftene i siste fase.

– Veldig ofte ligger folk uten å være særlig bevisste i noen dager før livet er slutt.

Henriksen har ikke tall på hvor mange hun har sett dø, «men jeg har holdt en del i hånda», som hun sier.

–  Er det noen du husker spesielt?

–  Det er jo noen mennesker du faktisk blir glad i. Av og til oppstår relasjoner mellom deg og en beboer, og det er helt greit. Da kan man jo føle mer, både sorg og lettelse. Ofte føler jeg en lettelse. At nå fikk de lov å slippe, endelig.

Om den som har gått bort står henne ekstra nær, hender det hun tar med seg jobben hjem.

–  Men jeg får sove altså.

Kathrine Geard

En observatør

Pleie av døende er lagarbeid. Lege og sykepleiere har ansvaret for medisinering og lindrende behandling av smerte, angst, uro, kvalme og så videre.

For hjelpepleiere og helsefagarbeidere er omsorg og nærhet sentralt.

– Jeg er mer en observatør i så måte. Når jeg har vært sammen med Fru Hansen, gir jeg beskjed om noe har endret seg. Det fine med at folk jobber lenge på samme plass, er at vi blir kjent med beboerne og kan se når det er forandring.

Når folk går inn i terminal fase og vil dø i løpet av dager eller timer, kan pleierne se det på noen typiske endringer. Et vanlig tegn er marmorering eller endring i hudfarge, kalde hender eller føtter, hurtigere og svakere puls så videre.

Særlig når døden nærmer seg, er dialog med de pårørende viktig for å få en felles forståelse av situasjonen. Som at man slutter å gi mat og drikke når det ikke lenger er til pasientens beste.

Palliativ medisinering innebærer også fjerning av medikamenter som ikke har lindrende nytte eller forlenger og forsterker pasientens plager.

Det kan likevel være en utfordring å avgjøre når tida er inne og det beste er å la naturen gå sin gang.

Dør ikke aleine

Pårørende som ikke er til stede, blir tilkalt når slutten er nær. Med mindre de har avtale om at de ikke vil.

Henriksen vil ikke dømme familie som ikke vil komme.

– Vi veit ikke alt om pårørende. Så vi må være rause. Om du ikke vil være her når moren eller faren din går, så har du full respekt for det. Men som pårørende skal du vite at det vil være noen sammen med moren eller faren din hele veien. Vi skal slippe å dø aleine.

– Men det skjer jo at noen dør aleine fordi de dør brått?

– Ja, det kan skje. Jeg husker også en dame for noen år siden som skulle dø, og da var jo barna mye der. Men så lurte hun seg litt unna. Iallfall døde hun akkurat da de var gått. Jeg veit nå ikke, men det kunne virke som hun ventet på å få dø i fred.

– Hva er din viktigste rettesnor når du behandler døende, hva streber du etter å få til?

– Det er mest trygghet. Jeg har aldri ligget for døden, så det er noen følelser der jeg ikke kan. Men jeg må prøve å gjøre det tryggest mulig, og også ta vare på pårørende.

Samtidig er det nettopp pårørende som byr på størst utfordringer.

– Ja, for mitt vedkommende er det det. Pårørende kan forlange at vi skal gjøre ditt og datt. Men heldigvis skjer det ikke ofte. Det handler om at de ikke skjønner hva som skal skje. Folk må ha vært gjennom samtaler og blitt forklart gangen i dødsprosessen.

Kathrine Geard

Godt faglig arbeid

Å drive med terminal pleie byr også på gode stunder, framhever Henriksen.

– Det er fint når personalet veit hva de holder på med og samarbeider godt om oppgavene. Når det er ro i rommet og vi har avklart hvem som gjør hva.

– Men har dere tid til å sitte og holde i hånda?

– Det må vi ha tid til. Da blir det prioritert, og vi kaller det for fastvakt. Da har du ansvaret for den som er i rommet.

Fastvakt var en av tingene som ble bestemt i forbindelse med utvikling av trygghetsstandarden. Ikke hvem som helst skal være fastvakt, det skal være en som kjenner beboeren.

Henriksen synes etter hvert de er blitt ganske gode på omsorg mot livets slutt på Kvaløysletta sykehjem.

– Det er en veldig viktig jobb. De som skal jobbe med døende, må få god opplæring. Og de som er spesielt interesserte i feltet, bør få lov å jobbe med det.

– Frykter du å havne her sjøl og dø på sykehjemmet?

– Nei, jeg gjør ikke det. Det skremmer meg litt at jeg er en del av eldrebølgen. At det ikke blir nok hender til å ta seg av oss. Men det er jo allerede kø herfra til månen, så det kan hende jeg dauer i køen. Ha. Ha.