Eline Lønnå

eline@lomedia.no

Da Per Østvold startet på logistikkbedriften Linjegods (i dag Schenker) i 1976, jobbet det ikke en eneste kvinne på transportterminalen. Langt mindre en åpen homofil.

Men Østvold hadde noen år tidligere valgt å være åpen om sin legning, etter å ha hørt homoaktivisten Kim Friele holde et flammende innlegg på Studentersamfunnet i Oslo.

– Jøss, dette er jo meg, tenkte jeg.

Han bestemte seg for å fortelle alle vennene om det, for det meste folk i det venstreradikale «suf-miljøet». Det gikk stort sett greit, i et miljø han beskriver som liberalt og progressivt.

– Men det var mange rare reaksjoner også. Av og til tenkte jeg at jeg like gjerne kunne fortalt dem at egentlig var jeg et romvesen.

En machoverden

Østvold ble kjapt tillitsvalgt på Linjegods på Alnabru i Oslo, og var en av dem som sto sentralt i den berømte «ville» (ulovlige) streiken der i 1976.

Vill streik: En ung Per Østvold under en konfrontasjon med politiet under den ulovlige streiken på Linjegods i Oslo i 1976.

Stein Marienborg / Arbeiderbladet / Arbark

Terminalen var en machoverden, der veldig mange kollegaer åpenlyst var tilhengere av tradisjonelle kjønnsroller.

– Verken kvinners eller homofiles rettigheter var akseptert. Det er en direkte sammenheng her. Homofile kan ikke bli fri før kvinnene er det, sier Østvold.

Selv opplevde han at ryktet om at han var homofil gikk foran ham. På en måte var det greit å slippe spørsmål om kone og barn.

– Samtidig var det bare å regne med kraftig trakassering fra enkelte drittsekker. For meg var det opplagt at den eneste mulige måten å håndtere det på, var å ta igjen – enda kraftigere.

For eksempel, hvis en kollega gikk rundt og «advarte» nyansatte om at de måtte «passe rumpa si når Per var i nærheten» – da var det mest effektive svaret en direkte konfrontasjon med vedkommende – i andres påsyn.

Usynliggjøringen verst

Helt fram til 1972 var sex mellom menn forbudt i Norge. Men også etter at straffeloven ble endret, sto utfordringene i kø.

Noe av det som var vanskelig for mange, var usynliggjøringen. Det at ens egen seksuelle orientering og eventuelle parforhold var et ikke-tema både blant venner og på arbeidsplassen.

– Det plaget mange homofile og lesbiske, sier Østvold.

Han kjenner til mange triste skjebner, ofre for diskriminering og trakassering.

– På jobben ble det gradvis bedre, særlig da kvinnene begynte å komme inn.

Noe senere fikk terminalen en leder som erklærte at det ikke skulle være forbud mot å henge opp bilder av nakne damer i garderoben eller på pauserom, men heretter skulle det kun være lov å henge opp bilder av ens egen kone eller kjæreste. Da ble det en brå slutt på den praksisen.

– Det var mye som skjedde på syttitallet. Det var kvinnefrigjøring, EF-kamp og Vietnam-krigsmotstand. Men homosaken gikk det svært treigt framover med i fagbevegelsen, der Per Østvold nå raskt steg i gradene.

– Homofiles rettigheter var til de grader en ikke-sak.

Gledelig endring

Som hovedtillitsvalgt, og senere forbundssekretær og forbundsleder i Transportarbeiderforbundet (som nå er en del av Fellesforbundet) var han beskyttet mot det verste, rett og slett ved å ha makt.

– Jeg har ikke opplevd mye, men litt drit. Det meste skyldes uforstand og er ikke verdt å bruke energi på, sier Østvold.

Pensjonisten har vært med på hele reisen, fra avkriminaliseringen i 1972, til statsminister Jonas Gahr Støres unnskyldning til homofile for diskrimineringen de har opplevd, en unnskyldning som kom nå i vår.

– Det var rørende, Støre var ekte og troverdig, sier Østvold.

Østvold mener det skjedde en endring i LOs holdning under ledertida til Gerd-Liv Valla. Hun var opptatt av homosaken, fikk bevilget penger og deltok i Pride-paraden.

Fortsatt er det tynt med fagforeningsfaner i Pride-paradene, har Østvold observert.

– Hva kommer det av? Fanene blir jo lufta bare det er den minste mulighet ellers, sier han og utfordrer fagforeningskameratene til å steppe opp og vise seg på Pride.

Silje og Silje vil skjerme barna: – De trenger ikke vite at ikke alle aksepterer vår familie

Ikke evig framgang

Er det så bare fryd og gammen for homofile i 2022? Det er ingen grunn til å tro at kvinnekampen og homokampen er over eller at rettigheter er vunnet en gang for alle, sier Østvold.

– Homofile er en lettvint «fiendegruppe» å hausse opp, i hvert fall i machosamfunnene. Det er ganske sjokkerende å se hvor raskt tilbakeslaget kan komme, sier han med henvisning til økende undertrykking og forfølgelse av homofile i land som Russland og Ungarn.

Som en gammel ringrev på venstresiden, mener Østvold at unge homoaktivister også i dag må finne sine naturlige allierte.

– Dagens unge har andre problemer enn i min ungdomstid. Vi var mye reddere, og var takknemlige for hvert framskritt. Nå er homobevegelsen mye mer mangfoldig og sammensatt, det er mange flere bokstaver og mange flere som vil skifte kjønn.

Østvold ser at retten til mangfold er en problemstilling for mange unge, og støtter dem helhjertet.

– Det truer ingen andre at de får leve frie liv.

Les også: Jan Inge ble syk av å jobbe natt: – Du føler deg helt elendig