Silje og Silje vil skjerme barna: – De trenger ikke vite at ikke alle aksepterer vår familie

Roy Ervin Solstad

roy@lomedia.no

Håvard Sæbø (foto)

has@lomedia.no

I en hvitmalt enebolig, ikke langt fra idylliske Bugårdsparken i Sandefjord, bor kjernefamilien Klemetvold og Heide. Familieidyllen inkluderer to foreldre som elsker hverandre og de to barna de har.

I stua henger både et nydelig bryllupsbilde fra en strålende junidag i 2013, og en påminnelse om å gi hverandre både kjærlighet, respekt, omsorg, raushet, glede og kos.

Det eneste bruddet med det mange oppfatter som definisjonen av en kjernefamilie, er at barna har to mødre, eller Mamma og Mami som ungene kaller dem.

En slik familieidyll var ikke noe den tidligere havnearbeideren og nå organisasjonsarbeideren i Fellesforbundet, Silje Klemetvold, så for seg for drøyt 20 år siden. Det var da hun forsto at hun var homofil.

– Jeg tenkte jo at mitt liv ikke ville bli som andre sitt. Jeg kunne jo ikke gifte meg eller få barn, siden å ligge med en mann var helt uaktuelt, og homofile ekteskap var ikke lovlig før mange år senere, forteller hun.

Aksept fra alle

På ungdomsskolen hadde hun følt seg helt utenfor da klassevenninner i hormonrus snakket om alle de flotte guttene.

– Jeg hadde ikke slike følelser, og først da læreren i seksualundervisningen nærmest i en bisetning nevnte homofile og lesbiske, gikk det opp et lys for meg, sier hun og smiler.

På den tidens norske nettsamfunn, Nettby, kom Silje i kontakt med en annen lesbisk jente. De gikk til og med på samme skole.

– En kveld det var ungdomsdiskotek på skolen, sto vi plutselig midt på dansegulvet og klinte. Det eksploderte selvsagt på Nettby, og da visste hele Sandefjord om det, sier hun og ler.

Mens lærerne nikket anerkjennende og guttene synes det var kjempekult, så var jentene på skolen mer skeptiske, selv om Silje unngikk å bli hakket på.

– Vi turte å si fra om noe føltes urettferdig, og det har nok alltid vært større aksept for at jenter var homofile, enn gutter. Jeg følte at jeg surfa på en bølge og møtte aksept for legningen min fra alle jeg møtte. Jeg har alltid vært en guttejente, så søstrene mine var ikke overrasket, sier Silje.

Kom til dekket bord

Kona Silje Heide, som opprinnelig kommer fra Løten i Innlandet fylke, har en helt annen historie å fortelle.

Hun beskriver seg selv som veldig guttegæ’ern i tenåra, og har også bak seg et fire-fem år langt samboerskap med en mann.

Det selv om hun allerede på videregående hadde hatt sine episoder med jenter, og hadde innsett at hun likte jenter også. Å innlede noe forhold med en jente var imidlertid ikke aktuelt. 

– Det var altfor mye drama med jenter, forteller Silje.

Det skulle imidlertid endre seg.

– Jeg møtte en jente jeg falt pladask for, og tenkte at jeg kanskje kunne ha et forhold til en jente likevel. Siden har jeg ikke møtt et mannfolk som har vært interessant, sier hun og ler.

Tre år senere møtte hun sin kommende kone, men noe valg av legning opplever hun at det ikke har vært.

– Jeg bare forelsket meg. Det var aldri noe jeg tenkte over, men da jeg først fikk en kjæreste av samme kjønn kom jeg jo til dekket bord. Alt var blitt lov, påpeker hun.

Manglet liturgi

I 2011 ble de kjærester. I 2012 forlovet de seg, og i juni 2013 sto bryllupet.

– Vi ville gifte oss og få barn. Det havnet på forsiden i lokalavisa i Sandefjord.

FORSIDESTOFF: Silje Klemetvold (i dress) og Silje Heide var de første homofile som giftet seg i en kirke i Sandefjord. De hadde selv invitertlokalavisa til kirken.

Håvard Sæbø

– Vi var de første som fikk en slik bryllupsseremoni i kirken i Sandefjord. Det var egentlig litt sårt at vi ikke fikk hatt den seremonien i den gamle, hvite Sandar trekirke, men det fikk vi ikke lov til.

Dermed ble det bryllup i Vesterøy kirke i stedet, forteller hun.

Strengt tatt var de jo allerede gift, siden det ikke fantes noen liturgi for likekjønnede ekteskap i kirken på den tiden. Dermed måtte Silje og Silje først til sorenskriveren.

– I stedet for å si «derfor erklærer jeg dere som rette ektefolk», sa presten «derfor er dere erklært som rette ektefolk», men utenom den detaljen så var alt likt som et «vanlig» bryllup, sier Silje Heide.

To hvite brudekjoler ble det derimot ikke. Klemetvold gikk i dress.

– Du kler jo ikke kjoler, sier Heide med et stort smil.

«Krangler» om flere barn

I 2016 ble de to foreldre for første gang. Datteren er nå blitt seks år, men avgjørelsen om at det minst skulle bli ett barn til, kom allerede før hun ble født.

– Da jeg kunne kjenne at barnet sparket i magen min, uten at Silje kunne kjenne at det sparket på utsiden, sa hun at hun også ville bære fram et barn, forteller Silje Heide om kona.

De to barna har hver sin sæddonor, noe som gjør at barna genetisk ikke er i slekt. Det har vært helt bevisst.

– Barna har krav på å få vite hvem donoren er når de blir voksne, men hadde de hatt samme donor, så ville det vært vanskelig å holde donoren skjult for den yngste fram til han er blitt voksen.

Det er jo ikke alle som ønsker å vite, og man har jo heller ingen garanti for at donoren ønsker kontakt med sine donorbarn. Da kan det være bra å vente med slik informasjon til barna er forbi den verste usikkerheten i tenårene, sier Silje Heide.

Juridisk står de to Siljene som foreldre til begge barna, men får Klemetvold viljen sin kan det gjerne dobles.

– Jeg synes to er nok, sier Silje Heide og smiler.

I «tradisjonelle» familier spøker man ofte med at kona uansett får det siste ordet i slike saker. I familien Klemetvold/Heide er det to koner, så det spørsmålet må nok løses på andre måter.

Beskytter barna

Nettopp det at de er to mødre gjør at Silje og Silje er forberedt på at barna vil kunne få kjenne på kroppen at deres familie ikke er helt som andres.

– Å få barn for oss er jo en helt annen prosess enn i familier med to kjønn. Selv om vi prøver å normalisere vår familieform så mye som mulig, så vil de jo på et tidspunkt forstå hva det egentlig innebærer å ha to mødre, mens andre har en mor og en far. Selv om vi ikke har merket noe, så er jo «homo» fremdeles et vanlig skjellsord, minner Heide om.

Klemetvold mener det likevel er viktig at de ikke gjør mer ut av det enn nødvendig.

– Vi ønsker at de skal se på vår familie som helt naturlig. Vi har ikke noe behov for å flagge at vi er annerledes enn andre familier, sier hun.

Derfor er også det eneste synlige «beviset» på at det er en litt annen kjernefamilie enn tradisjonelt som bor i det hvite huset, en regnbuefarget dørmatte.

– Vi tenkte litt på om vi skulle ha Pride-flagg hengende ute, men vi kunne risikert uønskede hendelser, som at noen kastet egg på veggen vår eller lignende. Ungene våre skal slippe å oppleve sånt. Vi ønsker å skjerme dem, siden de er små. De trenger ikke vite at ikke alle aksepterer vår familie, poengterer Heide.

Evig takknemlig

Klemetvold innrømmer at hun skulle ønske hun var litt tøffere til tider, som å gå og leie på kona uten å tenke på hvor man var.

– Jeg får litt skyldfølelse for det. Den lille kampen burde jeg tatt når andre har tatt så mange større kamper for oss. Vi har jo hørt om homofile som har blitt banket opp, men vi har vært heldige som har sluppet unna, sier hun.

Klemetvold peker på at selv om det er mye å kjempe for, ikke minst internasjonalt, så nyter de resultatet av tiår med homokamp i Norge.

– Vi tilhører den generasjonen homofile som er litt late. Homofile før oss har tatt kampen, og det er jo grunnen til at vi har fått det såpass enkelt og bare kan sitte her på skya vår, sier hun.

Silje Heide (til venstre) og Silje Klemetvold mener det er viktig å gå i Pride-parader og vise støtte. – Vi kan ikke hvile. Gjør vi det, risikerer vi å miste de rettighetene vi har vunnet, sier Klemetvold.

Håvard Sæbø

Heide kjenner på at hun gjerne skulle bidratt mer.

– Vi føler nok at vi også burde ha gjort noe, men vi har ikke opplevd noe negativt ved å være homofile. Derfor er vi veldig takknemlige for den jobben som andre har gjort før oss, sier Heide.

Silje Klemetvold advarer likevel mot å tro at nå er alt bra til evig tid.

– Det er viktig å gå i parader og vise støtte. Vi kan ikke hvile. Gjør vi det, risikerer vi å miste de rettighetene vi har vunnet, sier hun.

Les også: Jan Inge ble syk av å jobbe natt: – Du føler deg helt elendig