Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

Det er en rolig formiddag på et bakeri ved Youngstorget. Midt i hjertet av norsk arbeiderbevegelse, sitter domkirkeprest Pål Kristian Balstad med en kaffe og matchende sort skriveblokk foran seg.

Kulepennen beveger seg jevnlig over sidene under vår samtale. Her skriver han korte setninger, stikkord og tanker som ramler inn.

For snart skal presten holde en av sine viktigste prekener.

– Ord betyr enormt mye på en dag som denne. Og det er en krevende øvelse med så mange prominente og viktige mennesker til stede, sier han.

Onsdag 22. juli er det nemlig 15 år siden terroren rammet Norge. I fast tradisjon samles de pårørende og etterlatte, kongefamilien, statsministeren til en minnegudstjeneste i Oslo domkirke.

Der skal de minnes de 77 som ble drept, alle som ble skadet for livet, og alle som lever videre med tapet – men også gi håp.

– Det holder ikke bare å be en bønn for å trøste. Jeg vil personlig noe mer enn det. Jeg ønsker å gi ord til hver enkelt av de som sitter der.

– Det er krevende. Men det er også en stor ære, sier Balstad.

Han kommer fra en samfunnsengasjert familie og har selv engasjert seg langt utenfor kirkerommet.

AUF-lederen: – Ideene som sprengte bomben er på frammarsj

Fra jeg til vi

Balstad mener tiden vi lever i stiller nye krav til hva fellesskap og mangfold betyr.

– Vi lever i en narsissismens tidsalder. Det er mye «meg og mitt», og mindre «vi». Derfor er det også viktig å løfte fram uenighetsfellesskapet, et fellesskap som rommer forskjeller og ekte mangfold.

Han mener hver enkelt av oss har et særlig ansvar for å ta vare på denne tradisjonen.

– Mangfoldet er vår styrke. Samtidig har vi alle våre personlige tanker og erfaringer knyttet til 22. juli. Våre egne følelser. Det må det også være plass til i vårt fellesskap, sier han.

I notatblokka skriver han HMV. For i arbeidet med prekenen har han stadig vendt tilbake til Halldis Moren Vesaas’ dikt Tung tids tale fra 1943.

Linjene om å stå sammen i en vanskelig tid ruller i hode hans.

– Det heiter ikkje: eg no lenger. Heretter heiter det: vi, siterer han fra Vesaas og sier han dette er ord og et budskap vi trenger i dag også.

Tro og sosialdemokrati

Balstad vokste nemlig opp i et hjem der samfunnsengasjementet sto sterkt.

Faren Jan Kristian Balstad var nestleder i LO, og samtalene rundt middagsbordet handlet ofte om rettferdighet, arbeid og hvordan vi kunne styrke fellesskapet.

– Jeg fikk med meg sosialdemokratiske verdier hjemmefra. Noen ble kanskje overrasket da jeg studerte teologi. Men for meg har det aldri vært noen konflikt i å bli prest. Tvert imot, jeg opplever at kristendom og sosialdemokrati går hånd i hånd, sier han.

I 2001 ble far og sønn Balstad intervjuet av LO Aktuelt. Da var sønnen teologistudent med mål om å bli prest.

Sissel M. Rasmussen / Arkiv

Balstad peker på verdier som solidaritet, verdighet og om det å ta ansvar for hverandre.

– Det er dypt forankret i begge tradisjonene, sier han.

I prekenen ønsker han ikke bare å se bakover på dagen for 15 år siden og det som har skjedd etterpå, men også framover.

Den vanskelige samtalen

– Vi må snakke om det som har vært, men også om det som er – og det som kommer. Det innebærer også å våge de vanskelige samtalene.

– Vi må snakke om verdiene våre. Om ideene vi står for. Men vi må også snakke om sinne – og anerkjenne kjærligheten, fortsetter presten.

Han trekker fram reaksjonene etter drapet på 34 år gamle Tamima Nibras Juhar som ble drept på Kampen i Oslo.

Folk fylte gatene i protest og sorg.

– Alle husker vi rosetoget etter 22. juli, men i fjor etter det som skjedde med Tamina, så vi den enorme kraften og kjærligheten igjen.

– Det er viktig å ta vare på den. Den viser at det nytter å engasjere seg. Samtidig vil han også utfordre hver og en av oss å oppsøke det ukjente.

– Vi har alle et ansvar for å bli kjent med ulike deler av mangfoldet i Norge. Det styrker oss, sier han.

En urolig verden

Femten år etter terroren er verden preget av krig, uro og kriser.

Balstad ser med bekymring på utviklingen i verden, men han bekymrer seg også på de verbale angrepene på internasjonale institusjoner.

– Vi ser politikere som utfordrer FN, Nato og andre organisasjoner. Det er lov å stille kritiske spørsmål om de fungerer godt nok, men vi må også holde fast ved dem. Norge har vært med på å bygge disse institusjonene for å gjøre verden bedre, minner han om.

Han er tydelig på at håpet fortsatt finnes.

– Det er mange som jobber for fred, for miljøet, for rettferdighet – i arbeiderbevegelsen, i kirken og i sivilsamfunnet. Jeg møter dem hver dag. Det gir håp og det håpet har jeg lyst til å bringe videre, sier han.

Å opprettholde

Balstad var til stede i helgen da det nasjonale 22. juli-minnesmerket ble åpnet på Johan Nygaardsvolds plass.

«Opprettholdelse» er navnet på kunstverket til Mathias Faldbakken. Det er også et ord Balstad vil bære med seg inn i prekenen.

– Vi må opprettholde fellesskapet. Demokratiet og troen på hverandre.

Han stopper opp et øyeblikk, før han legger til:

– Jeg liker det nye minnemonumentet godt. Det er fullt av kontraster, fuglene som speiler seg, betongen skaper undring. Det rommer både tragedien og håpet, sier han mens han skriver «Opprettholdelse» i den svarte skriveblokken.

Sidene fylles fortsatt. Men i morgen skal ordene bæres inn i domkirkerommet.

– Målet er å gi innsikt og klokskap, sier han.

– Og kanskje, midt i alt det tunge, også tenne et håp, sier han før han setter på seg prestekragen og rusler tilbake til Oslo domkirke.

Se bildene: Her åpnes minnesmerket for 22. juli i regjeringskvartalet