Yngvil Mortensen

yngvil@lomedia.no

Rune Kaino Nikolaisen er mannen bak nettsiden «Gjerrigknark.com», hvor han deler ulike tips og triks for å spare penger.

Hele 181.000 mennesker følger «gjerrigknark» på Facebook. Og Rune forteller at mange kontakter ham på telefon, e-post og sosiale medier.

«Hvordan kan vi gi familien mat på bordet», er det viktigste temaet, forteller Nikolaisen.

De fleste spør hvor de kan finne den billigste maten.

– Mange av dem som kontakter meg har barn og lever på stønader fordi det har gått skeis i livet, som for eksempel er de blitt syke og uføretrygdet, forteller Rune Kaino Nikolaisen til FriFagbevegelse.

Nikolaisen forteller at en del er sinna på Nav og politikerne fordi de får så lite i trygd.

«Hva kan du gjøre med det du har», spør jeg da, sier Rune.

Han skjønner at man kan irritere seg grønn over at det er lite, men det hjelper ikke stort.

I fjor steg matprisene ekstremt

Rune følger godt med på matprisene. Han gir konkrete tips på nettsiden sin om akkurat hvor folk kan få kjøpt ulike matvarer rimeligere.

– Folk har en viss sum til mat, og alle er prisgitt matbaronene.

Prisen på matvarer steg med 8,9 prosent i fjor.

Hittil i år har matprisene også økt, men langt mindre enn i fjor.

Møter mennesker i krise

Nikolaisen opplever også at folk i krise kontakter ham.

Ofte er det folk med voksende gjeld. 

– Mange skammer seg og kvier seg for å søke hjelp. De vet ofte ikke hvor de kan få hjelp, sier han.

– Nav kan hjelpe folk på rett kjøl. Jeg guider dem videre til gratis gjeldsrådgivning hos Nav, som ikke har noen egeninteresse av å hjelpe folk.

Folk skammer seg

Noen av dem som kontakter Rune forteller at både bankkontoen og kjøleskapet er tomt. 

– Det er vondt å høre det folk sier og skriver, sier han.

Han oppfordrer folk som ikke har til mat på bordet, til å kontakte Kirkens bymisjon, Frelsesarmeen eller Nav.

– Det sitter langt inne for mange å gå over terskelen der. Skammen sitter dypt.

Han oppfordrer folk til å finne ut når det er matutdeling, og sier:

– Ikke bry deg om hva andre tenker. Tenk på familien din. Ikke at naboer eller bekjente ser deg i den matkøen.

Trenger å snakke om det

Når Rune kommer i kontakt med folk gjennom nettstedet sitt, oppdager han ofte at spørsmål om matprisene er en innfallsvinkel til mer, forteller han. Mange føler at de kommer til kort.

– Foreldrene tror at barna vil ha flotte bursdager på bowling og McDonalds, som de egentlig ikke har råd til. Vi er så pumpa fulle av hva naboene gjør, sier Nikolaisen.

Her er noen sparetips fra Rune

• Kjøp kjedenes egne merkevarer.

• Lag middag av rester to-tre dager hver uke. Ikke lag ny middag hver dag. Lag større porsjoner av gangen. Det går an å ha grøt til middag noen ganger.

• Spør deg selv om du har noen uvaner. For eksempel: Går du innom kiosken eller bensinstasjonen for å kjøpe kaffe når du egentlig ikke har råd? Ta heller med deg kaffe på termokopp hjemmefra.

• Unngå impulskjøp. Ikke la deg lokke.

• Ikke la deg lure av reklame. Spør deg selv en gang til: Trenger du alt det der for å være lykkelig?

• Ikke bruk penger du ikke har. Da havner du i saksa. Ikke ta opp forbrukslån. Ikke lån penger av venner og familie, «til neste trygdeutbetaling». Ikke reis på ferie og finansier det med kredittkort.

– Det dreier seg om å prøve og legge om vaner, sier Rune Kaino Nikolaisen.

Trenger ikke alle statussymbolene

Rune jobbet som lærer i mange år. Nå lever han av annonseinntekter på gjerrigknark.com. Kona hans jobber som sekretær i menigheten.

– Vi har valgt en livsstil der vi ikke jobber døgnet rundt for å ha alle statussymbolene. Vi klarer oss på lite. Jeg vet hva folk snakker om, sier han.

Det handler ikke om å være Onkel Skrue

Rune startet spare-nettsiden inspirert av svigerfamilien sin og av det tyske sparenettstedet geizkragen – gjerrig på tysk.

Han valgte selv navnet gjerrigknark fordi han syns det provoserer og vekker oppsikt.

– Man forbinder noe negativt med ordet, som den gjerrige Onkel Skrue. Tanken er snarere å være sparsommelig og nøysom, forteller Nikolaisen.

Rune møtte kona si mens han studerte i Tyskland på slutten av 1980-tallet. Han syns det var rart at foreldrene hennes fortsatt hadde svart-hvitt-TV i 1989.

Han spurte svigerfaren hvorfor de ikke hadde farge-TV. «Jeg kjøper ikke noe nytt før det går i stykker», svarte han da.