Helle Cecilie Palmer

Åh, det er så irriterende når media skriver at togene er forsinket når togene er forsinket, synes Bane Nor.

Løsningen? Slutte å si fra hvorfor togene er forsinket.

Kanskje har de tenkt at hvis de ikke varsler, så merker ingen at togene ikke kommer i tide, hva vet vel jeg?

Opplevelsen

Vel, ifølge Bane Nor er det nesten slik at jeg ikke vet mitt eget beste.

De har nemlig funnet ut at jeg som er pendler, har en opplevelse av at togene er mindre punktlige enn de er. Og det er visst fordi media skriver om togtrøbbel når det er togtrøbbel, og bruker ord som signalfeil om, ja, nettopp, signalfeil.

Og da blir alt så negativt, synes Bane Nor.

Folk får helt feil opplevelse av punktlighet når det står i VG at togene står over hele landet når togene står over hele landet.

Vær tidlig ute

Derfor er Bane Nors plan å tvinge pendlere til å oppleve at punktligheten er bedre, ved å gi oss mindre informasjon.

Det kommer fram i et internt saksframlegg som VG har fått tilgang til.

Jeg må si den nye strategien virker helt utmerket. Kanskje ikke den biten om punktlighetsopplevelse, men i hvert fall har de lykkes med å gi mindre og dårligere informasjon.

Her om dagen, for eksempel, skulle jeg ta toget hjem fra jobb i Oslo. Jeg pendler med Østfoldbanen, og det er egentlig en fryd nå, for togene suser gjennom Blixtunnellen, og alle kaos-sjokk-problemer med den er nesten glemt.

Med regiontoget, som jeg pleier å ta, er jeg hjemme på en halvtime. Men alle som pendler med Østfoldbanen vet at togene blir fulle. Stappfulle. Ikke sånn besvime på toget-fulle, men sannelig ikke langt unna.

Det gjelder derfor å være tidlig ute hvis du skal ta toget hjem på det tidspunktet folk vanligvis tar toget hjemover.

Infoen som mangler

Jeg har gjort det til en vane å alltid sjekke appen før jeg går ut døra: Er toget forsinket, eller går det som vanlig? Og ja: Som regel går det som vanlig.

Det neste jeg må sjekke, er hvor mange togsett som kjører. Disse togene har så mange reisende at de kjører med dobbelt sett. Men i månedsvis manglet det tog, og avgangene kjørte med enkeltsett.

Prøv å fylle to liter melk i en literkartong, så skjønner du sånn omtrent hvor fulle disse avgangene er.

Denne dagen hadde jeg tatt meg luksusen å jobbe en halvtime ekstra, fordi jeg i motsetning til vanlig ikke skulle hente på SFO. Jeg sjekka appen, bestilte billett, alt var såre vel.

Jeg møtte opp 25 minutter før avgang for å være sikker på å få sitteplass. Ved vinduet. Såpass må man unne seg.

Pendler-gambling

Det varte og rakk. Intet tog i sikte. Ikke på vår perrong i hvert fall, som ble fullere og fullere for hvert minutt.

Se, der kom toget som skulle kjøre samme vei en halvtime senere rullende inn på stasjonen. Og der kom et lokaltog som skulle gå om tjue minutter.

Jeg så på klokka. Det var nå det gjaldt. Toget skulle ha gått for tre minutter siden. Et annet lokaltog gikk om fire, noen spor lenger borte. Men det bruker lengre tid på reisen.

Skulle jeg bli stående og vente, eller spurte til det andre toget? Pendler-gambling på høyt nivå.

Jeg bestemte meg. Hastet mot trappa. Da så jeg det: I gul skrift, med togskjermenes svar på krigstypene i media: Forventes nå. Jeg stanset. Snudde. Visste at regiontoget mot Gøteborg ville få prioritet foran lokaltoget.

Fake news

Bortsett fra at det som sto på skjermen var fake news. Med mindre «nå» på togspråket egentlig betyr «om tjue minutter, fra et helt annet spor».

Innen toget faktisk kom, og gikk, hadde jeg satt meg på neste lokaltog. Jeg hadde gamblet og tapt. Og det var for kaldt til å bli stående ute. Det er bare å glede seg til vinteren.

Hvorfor bruke så mye plass på å skrive om en enkelt forsinket avgang? Fordi det er dette opplevelsen av punktlighet er: Ja, de aller fleste togene går når de skal.

Men når et tog plutselig ikke gjør det, og du ikke en gang vet hvorfor, så er det – unnskyld meg – jævlig kjipt.

Det blir støy

Jeg skulle bare sitte på kontoret en halvtime ekstra, men var hjemme en time senere enn jeg pleier.

Og den eneste informasjonen vi fikk, alle vi som sto og hutret på perrongen og skulte fram og tilbake mellom info-skjermen og horisonten der vi håpet toget snart skulle dukke opp, var en stemme som informerte oss, ti minutter etter at toget skulle ha gått, om at det ville få ny avgangstid.

No shit, Sherlock.

I stedet for mediestøy om forsinkede tog, får Bane Nor nå støy om støy, og det er antakelig bare de som skjønner hvorfor det er bedre.

De påpeker også i det interne innlegget at den nye strategien kan få konsekvenser for omdømmet – fordi det kan bli oppfattet som at de holder informasjon tilbake. Og det er jo akkurat det de gjør.

Oppdrag utført.

Kjell Werner

Denne uka er 456 tillitsvalgte fra hele landet samlet på Fagforbundets 6. ordinære landsmøte.

Forbundsleder Mette Nord (66) går av etter 12 år som øverste sjef i landets største fagforbund. Tirsdag blir ventelig Helene Harsvik Skeibrok (46) valgt til ny leder.

Fagforbundet er desidert størst i LO-familien med 415.000 medlemmer i ryggen. Fagforbundet er dermed over dobbelt så stort som Fellesforbundet som er nummer to i rekken og «bare» har 175.000 medlemmer.

Samlet har LO over en million medlemmer, fordelt på 23 forbund.

«Den mektige Mette Nord» var overskriften på Morgenbladets intervju da Nord var nyvalgt leder i 2013. Men hun ser ikke seg selv som mektig. «Det er forbundet som er mektig», sier hun i et ferskt intervju med Fagbladet.

På denne bakgrunn vil jeg lede oppmerksomheten til tittelen og ingressen på denne kommentaren.

Og forstå meg rett, når jeg skriver at det store Fagforbundet ikke må bli for mektig. Jeg ønsker at fagbevegelsen generelt og LO spesielt skal vokse i antall medlemmer.

Derfor er det gledelig å registrere at Fagforbundet har lykkes godt med å nå den unge garde. På to år har forbundets TikTok fått 100.000 følgere og 2,2 millioner likerklikk. Dette er et eksempel til etterfølgelse for andre forbund.

Organisasjonsgraden må opp, spesielt i store deler av privat sektor. En økende andel pensjonister er også en utfordring. Det er selvsagt ikke noe galt i at Fagforbundet får flere medlemmer, det er utelukkende positivt og ønskelig. Men forbundene som organiserer i private bedrifter må kjenne sin besøkelsestid.

Poenget mitt er at det må være en god balanse innad i LO-familien mellom privat og offentlig sektor.

Det vil bli en stor utfordring dersom Fagforbundet og «likesinnede» får flertall på LO-kongressen ved nye korsveier. På forrige LO-kongress i mai var 101 av 329 delegater fra Fagforbundets rekker. Øvrige deler av offentlig sektor var representert med 41 delegater.

Med litt mer medvind vil offentlig sektor fort kunne få flertall på neste LO-kongress. Men igjen: Forstå meg rett. Jeg tror at LO-familien vil takle en slik situasjon på en god måte, dersom den skulle oppstå.

Fagforbundet støtter varmt ideen om at det er industriens tålegrense som skal legge normen for lønnsoppgjørene. Industriarbeiderne i Fellesforbundet kan føle seg trygge på at denne holdningen er grunnfestet i hele familien.

Litt mer utfordrende kan det imidlertid bli når det gjelder industripolitikk og ikke minst synet på framtidig leting etter olje og gass.

Kravet om sekstimers arbeidsdag er et annet eksempel i samme gata. Men også her har LO nedfelt et prinsipp om at fellesskapet skal innrette seg slik at ulike forbunds mulighet til framtidig «eksistens» ikke blir truet. Kjøttvekta må kort og godt brukes med omhu.

Fagforbundets historie er litt spesiell. Det hele startet med Norsk kommunearbeiderforbund i 1920. Tre år senere ble navnet Norsk kommuneforbund. Fagforbundet så dagens lys i 2003 da Norsk kommuneforbund og Norsk Helse- og Sosialforbund (som da var et YS-forbund) slo seg sammen.

Mette Nord kom fra YS-forbundet og var den gang skeptisk til sammenslåingen, men innrømmer i dag at dette var en klok beslutning. Senere har også LO-medlemmene i Posten sluttet seg til Fagforbundet.

Det er sjelden kost at tre framtredende LO-topper byttes ut samtidig, slik tilfellet er i år.

Peggy Hessen Følsvik er erstattet av Kine Asper Vistnes som LO-leder. Jørn Eggum er ute av bildet i Fellesforbundet og Christian Justnes har tatt over. Og tirsdag blir Mette Nord skiftet ut med Helene Harsvik Skeibrok i Fagforbundet.

Skeibrok har klare ambisjoner om hva hun vil med forbundet. Kommunene og sykehusene må styrkes økonomisk, er beskjeden Ap-medlemmet Skeibrok gir til dagens Ap-regjering.

Hun mener lav bemanning er den største utfordringen. Medlemmene løper og løper mellom oppgavene, er beskrivelsen som gis. Skeibrok vet av egen erfaring hvordan det står til, for hun startet yrkeskarrieren med 13,15 prosent stilling som omsorgsarbeider.

Bare 28 prosent av helsefagarbeiderstillingene som utlyses i kommunene er hele stillinger. 72 prosent er deltidsstillinger. Skeibrok beskriver dette som en ukultur. Bedre kan det ikke sies. Det er en skam at kommunene her går foran som dårlig eksempler. Lokalpolitikerne må skjerpe seg.

Hvordan er så tilstanden i det norske arbeidslivet? Fagbevegelsen står sterkt i offentlig sektor. Verre er det i store deler av privat sektor.

Arbeidslivsbarometeret til YS gir oss ytterligere svar. Der kan vi lese at flere arbeidstakere har blitt positive til å bli medlem av en fagforening. På den annen side sier mange at kontingenten er for dyr og at de uansett får de samme godene. Gratispassasjerene slipper for billig unna.

Det er også noen andre mørke skyer på himmelen. Stadig færre opplever en høy grad av mestring og mening i sitt daglige arbeid. Disse negative trendene er spesielt framtredende i det offentlige, på skoler, i barnehager, i forvaltningen pluss innen pleie og omsorg.

Dette bør være en oppgave for den nedsatte kommunekommisjonen å se nærmere på.

Det bør nevnes at Mette Nord er medlem av denne kommisjonen, så siste ord fra henne som fagforeningskvinne er ikke sagt. Hun vil helt sikkert kjempe for Fagforbundets medlemmer også i den rollen.

I tillegg vil hun tale fagbevegelsens sak i Arbeiderpartiets sentralstyre fram til neste Ap-landsmøte. Dette er den norske modellen på sitt beste.

Fagforbundet vet nok å bruke sin makt når det gjelder. Samtidig må det mektige forbundet vokte seg for å misbruke makten.

Det handler om å bevare den skjøre balansen innad i LO-familien. Fagforbundets folk sier forbilledlig at de kjemper for å løfte hele laget for sine medlemmer.

Like viktig er det å unngå at det blir strekk i hele LO-laget.