Eirik Remo

I stedet kreves det arbeidsbukk eller stillas, angivelig av hensyn til sikkerheten. Men det som fremstår som et generelt HMS-tiltak, får i realiteten en utilsiktet og uheldig konsekvens: det diskriminerer kvinnelige elektrikere.

Menn er i gjennomsnitt 13 centimeter høyere enn kvinner. Når alle skal bruke samme arbeidsplattform, og denne ikke kan justeres, betyr det at mange kvinner må jobbe med armene høyere over hodet, i mer statiske og belastende stillinger.

Det øker risikoen for muskel- og skjelettplager og gjør arbeidshverdagen tyngre for dem som allerede er i mindretall i bransjen.

Ergonomisk mareritt

Det handler ikke om småting. Elektrikerfaget innebærer mange oppgaver over skulderhøyde.

Når man i tillegg må klatre opp og ned for å hente verktøy eller materiell som ikke får plass på en bukk, blir det et ergonomisk mareritt, spesielt for lavere personer.

Gardintrappen, med sin fleksibilitet og plass til verktøy, gir bedre arbeidsstilling og færre bevegelser. Den er et HMS-tiltak i seg selv, ikke en trussel.

Likestilling

Dette handler ikke bare om høyde. Det handler om likestilling i praksis.

Vi kan ikke fortsette å rekruttere kvinner inn i byggebransjen samtidig som vi legger opp til at arbeidsverktøy og rutiner kun passer en gjennomsnittlig mann.

Skal kvinner kunne stå i yrket, må vi også sikre at de ikke møter større fysisk belastning enn sine mannlige kolleger – på grunn av rigide HMS-regler laget av entreprenører.

HMS må fungere for alle

I NHO Elektro er vi opptatt av forebygging. Vi ønsker at alle, uavhengig av kjønn, skal kunne gå friske hjem fra jobb. Da må vi også tørre å stille spørsmål ved praksiser som ikke tar høyde for variasjonen blant oss.

Å bruke riktig arbeidsplattform til riktig oppgave, enten det er gardintrapp, bukk, stige eller stillas er ikke å fire på sikkerheten. Det er å gjøre HMS relevant for virkeligheten.

HMS skal ikke være et skjold for dårlig vurdering. Det skal være et verktøy for inkludering, trivsel og bærekraft. Hvis ikke HMS fungerer for alle – så fungerer det ikke godt

Vibeke Koehler

Norge har nok en gang falt på Global Innovation Index. Nå ligger vi på 20. plass av 51 høyinntektsland. Vi er i ferd med å bli en sinke på innovasjon.

Ekspertene peker på råvareøkonomi, mangel på venturekapital og FoU-investeringer. Men Norge mangler ikke kapital. Vi mangler kreativitet.

Innovasjon er å lage noe nytt. Men for å lage noe som ikke finnes ennå, må vi først evne å tenke det, tørre å foreslå det, klare å beskrive det og få anledning til å teste det ut. Deretter kan det hende noen ideer er gode nok til å lykkes i praksis.

Den store, internasjonale undersøkelsen PIAAC2 viser at 530.000 nordmenn har problemer med å forstå det de leser i en relativt enkel SMS. Vi leser færre bøker og utsettes mindre for nytt ordforråd. Evnene våre til dybdelesing, og dermed dybdetenkning, blir dårligere.

Hva har det med innovasjon å gjøre?

Et rikt språk er en nøkkel til å kunne gripe og formulere en idé slik at den kan kommuniseres forståelig til andre, og utvikles videre.

Når nye ideer skal ut i verden, er psykologisk trygghet en avgjørende faktor for å komme videre. Å vite at man kan si sin mening uten å bli latterliggjort eller straffet er en av de sterkeste indikatorene på innovasjon. Likevel viser en studie av over 1100 norske ledergrupper at denne tryggheten ofte mangler, spesielt i hierarkiske sektorer som energi og shipping.

Selv innen kunstfeltene motarbeides nye ideer av sementerte holdninger. Litteraturfeltet er et godt eksempel på at sparsomme utviklingsmidler mest går til uttrykk som er konforme – eller kun appellerer til en indre krets av portvoktere.

Vebjørn Sand peker på lignende utfordringer med definisjonsmakt innen billedkunst. De kreative bransjene er like hierarkiske som andre, og trenger fornyelse.

I dag blir vi gjerne oppfordret til å eksperimentere og si det vi mener – men innenfor usynlige grenser. Det er tryggere å foreslå trygge ideer.

Kreativitet har dessuten et ufortjent dårlig rykte. I offentlig debatt fremstilles kreative yrker ofte som irrelevante for den «egentlige økonomien» eller som hobbyvirksomhet som snylter på samfunnet.

Det er direkte feil, og vi må slutte med det.

Hvis vi ønsker mer innovasjon, kan vi ikke fortsette å behandle fantasi som en fiende. Kreative ferdigheter er tett knyttet til problemløsning, som ligger i kjernen av innovasjon.

Billedkunstnere og designere trener på å se og presentere virkeligheten fra nye perspektiver. Forfattere av alle slag blir eksperter på å finne opp nye verdener. Vi bryter naturlover i tankene og beskriver det umulige og uventede. Et høyt nivå på språklige ferdigheter er også avgjørende for å få ideene ut fra hodet og tegnebrettet i FoU-avdelinger og oppstartsbedrifter.

Kreativitet skaper ideer. Fagkunnskap og investeringer realiserer dem. Men kan vi forvente innovasjon når kreative egenskaper blir nedvurdert hele veien fra skole til yrkesliv?

Norge gjør det godt sammenlignet med andre land på «innovasjonsinnsats» som utdannelse, digitalisering og offentlig finansiering. Men når det gjelder innovasjonsresultater – som nye ideer og immaterielle rettigheter til oppfinnelser og nye produkter, presterer vi svakt.

Ifølge World Intellectual Property Organisation scorer vi betydelig lavere på kreative resultater enn land med tilsvarende inntektsnivå.

For å hevde oss internasjonalt, må vi utfordre egne antagelser. Vi må ut av den proteksjonistiske hengemyren som preger nesten alle bransjer i landet i dag. Norge må investere i de grunnleggende forutsetningene for innovasjon, og verdsette og legge til rette for kreativ tenkning.

Da har vi en sjanse til å ta førsteplassen.